Stargate: en julefortelling
En alkoholisert pappa og døtre som må selge fuglenek og edelgran for å ha råd til jula, oser kanskje ikke av julestemning. Men det er det romanen Stargate av Ingvild H. Rishøi handler om, og merkelig nok egner den seg ypperligeg for høytiden vi har i vente.
For de som dro kjensel på navnet, så stemmer det at romanen har fått navnet sitt fra den skittenbrune puben på Grønland, som etter 40 politibesøk på et halvt år, mistet skjenkebevilgningen i 2021. På baksida av boka beskrives den som «en julefortelling om barn og fulle folk og sannheten», og med den introduksjonen, forestilte jeg meg et satirisk verk marinert i mørk humor, ispedd noen strofer med bjelleklang. Litt som om Charles Bukowski skulle ha gjenfortalt A Christmas Carol.
Ingvild H. Rishøis roman er derimot en alvorlig fortelling om to søsken som ikke har det særlig bra i ukene før jul. Fortellingen er til tider både satirisk og humoristisk, på den underfundige måten, men først og fremst er dette en hjerteskjærende fortelling. Et bilde sier mer enn tusen ord, sies det, og det synes jeg stemmer med sitater også, så la meg servere en smakebit fra romanen:
Da skjelver hendene hans, og når han holder koppen blir det ringer i kaffen, men han kikker opp og sier skulle jeg stekt noe egg og bacon? Så går han ut og handler og kommer rett tilbake igjen. Da blir dagene lyse og nettene svarte og stille. Så blir det brødskiver. Så blir det regninger i fine bunker og ost og egg og bacon, Melissa Måneskinn, sier pappa da, dette er siste gang, men tror du du kunne kommet hit litt? Tror du du kunne ringt disse her for meg?
Og Melissa sitter ved kjøkkenbordet og ringer rundt og sier forskjellige ting. Noen ganger sier hun den opprinnelige regningen har vi rett og slett ikke fått, og noen ganger sier hun han ligger rett og slett her med dobbeltsidig lungebetennelse, og en gang sa hun bare hei hei, vi er to morløse barn og en alkoholiker, gir du oss to uker til?
Stargate kom ut for to år siden, og er Rishøis første roman. Tidligere har Rishøi skrevet novellesamlinger og barnebøker. Historien i Stargate fortelles gjennom øynene til den ti år gamle Ronja, som sammen med storesøstera blir nødt til å selge juletrær ved bensinstasjonen på Tøyen, mens pappaen deres drar på langfylla i ukene før jul.
Slitne, gamle Stargate pub. Selv må jeg innrømme den bringer frem mest gode minner, men for romanens karakterer bringer den lite glede. Foto: Google Maps
Både noveller og barnebøker er sjangre hvor man gjerne unngår å bruke for mange ord, og den knappe skrivestilen kan se ut som en arbeidsvane forfatteren tok med seg når hun skrev denne romanen, som ble nominert til Brageprisen i 2021. Stargate har nemlig et knapt og effektivt språk, som treffer leseren hardt. Den er heller ikke ordrik i den forstand at det er noen lang roman: den kan fint nytes på en kveld eller to, eller kanskje stykkes opp i små mengder hver dag nå før jul.
Jeg kjøpt den faktisk selv i februar, og lot den ligge i bokhylla et snaut år, slik at jeg skulle få lest den i adventstida. Det angrer jeg ikke på. Barnefattigdom og alkoholiserte pappaer planter ikke akkurat den varme julegleden i brystet ditt, men på denne tida av året er det fint å huske på de som ikke har det så bra også, julehøytiden kan jo være både topp og bunnpunkt.
Som en slags oppdatert og moderne versjon av H.C. Andersens «Piken med svovelstikkene», ville det kanskje ikke vært så dumt å lese Stargate en gang hver desember; vi får se om ikke det blir en ny juletradisjon. Hvis du ikke har lest den alt, anbefaler jeg å gjøre det. Ikke bare er det en sterk bok, men merkelig nok, kommer den også til å føre deg inn i en slags julestemning.