2018: Årets beste og verste bøker
Det var en klar dag i april, og klokkene sa det snart var checkout. Sola krøp opp over Singaporestredet, og mens kjæresten min stelte seg på hotellrommet, plukket jeg med meg lesebrettet og tok heisen opp til 52. etasje. Der fant jeg meg en ledig solseng langs kanten til verdens høyeste svømmebasseng, og med utsikt mot skyskraperne ved Marina Bay, la jeg meg til rette og leste de siste sidene av Ernest Clines fartsfylte roman Ready Player One. Utsikten, plassen og romanen gjorde dette til fjorårets beste leseminne.
Både Trump, Un og jeg koste oss i Singapore i fjor vår.
Men 2018 hadde så mange gode og morsomme lesestunder at det var vanskelig å velge. Etter å ha blitt invitert med som gjest på firmatur til Polen med en gjeng snekkere, satt jeg på bussen på vei til Poznan, med nesa begravd i Antonia Pozzis melankolske og bittersøte samling Ved livets bredd. Det var god stemning på bussen, selv om det var tidlig på dagen hadde de fleste jekket seg noen øl, og plutselig snur sjefen i byggefirmaet seg mot meg: “Nå kommer gutta frem én etter én og maser på meg om pissepause, så snur jeg meg mot deg, Jarle, og ser at du sitter her og leser?!” Det var kanskje ikke det man skulle gjøre på en slik busstur, men bøkene leser seg jo ikke selv, og episoden fikk oss begge til å smile.
Vanntett lesebrett betyr sandtett lesebrett, sant?
I fjor prøvde jeg å lese 52 bøker på et år. Jeg har alltid likt utfordringer, og tenkte det skulle bli moro å prøve. Jeg vet ikke hvor mye dere leser, men for meg var dette mye. Selv om jeg alltid har likt å lese, tror jeg aldri jeg har kommet opp i så mange titler per år – selv ikke når jeg studerte litteraturvitenskap og “jobben min” på en måte var å lese. Men fuck it, hvorfor ikke kjøre på. Planen min for 2018 var å være arbeidsledig, reise masse og alltid ha en bok i lomma, så dette burde jeg klare, tenkte jeg. Og nå som året er omme og jeg har notert og telt med bøkene jeg leste i desember, ser jeg at jeg klarte det … ikke.
Med Salinger over skyene.
52 er jævlig mange bøker, da!
Å lese en bok på en uke kunne gå fint, men å holde dette tempoet i 52 uker på rad? Iblant var det også uker der det skjedde andre ting, som gjorde at jeg ikke fikk lest like mye, og etterpå måtte jeg plutselig lese tre eller fire bøker på én uke for å komme à jour. Det ble for aldeles meget. Alle bøker var heller ikke like enkle. En lang stund holdt jeg for eksempel på med en aldri så liten roman ved navn Infinite Jest, og den satte meg tilbake sånn cirka ti bøker. Men jeg kom ganske langt med forsettet mitt. Alt medregnet, leste jeg 40 bøker, og det er jeg fornøyd med.
Det ble 26 romaner, 11 sakprosabøker og 3 diktsamlinger. Siden jeg regner meg som glad i poesi, ble jeg overrasket over at jeg nesten ikke leste det i fjor, og det vil jeg gjøre noe med i 2019.
Bare 9 av bøkene var lydbøker, som også virket lite, siden jeg følte jeg stort sett hadde en roman på øret.
Det var 15 kvinnelige forfattere mot 25 mannlige. De mannlige var særlig overrepresentert blant sakprosaen.
Det var 14 bøker av norske forfattere, 15 av amerikanske, og ellers 6 andre nasjonaliteter. Litt skuffet over spredningen, men på universitetet spesialiserte jeg meg på amerikansk litteratur, så dette er kanskje ikke så rart. Likevel er målet mitt for 2019 å lese flere forfattere fra forskjellige land. Særlig fra Tyrkia.
Måneformørkelsen vi dro ut til skogen for å se i august, var en skuffelse – men John Williams’ Augustus leverte.
Lesemålet er også det samme for 2019 som året før: å lese 52 bøker før neste nyttårsaften. Denne gangen skal jeg klare det. Ikke bare vet jeg hva jeg går til nå, men jeg gjorde meg også mange nyttige erfaringer for hvordan komme seg gjennom så mange bøker, og for de av dere som har lyst på tips til hvordan komme inn i gode lesevaner, så kommer jeg til å samle erfaringene mine i en bloggpost om gode lesevaner i løpet av neste uke.
Det beste og verste fra 2018
Det var mange partier i David Foster Wallaces ambisiøse murstein Infinite Jest som var så spissformulerte og originale at jeg virkelig fikk hakeslepp. Men store deler av boka var også så jævlig kjedelig at jeg nøler med å anbefale den uten betingelser. Skal jeg kåre en vinner fra fjoråret, må det bli en delt seier mellom Celeste Ngs helstøpte roman Little Fires Everywhere og Zeshan Shakars provoserende debut Tankte Ulrikkes vei. Fantastiske leseopplevelser begge to, og dette er to bøker det er lett å anbefale alle.
Så mange gode minner, og likevel blir jeg så forbanna hver gang eggene kokes for lenge.
Boka som skuffet meg mest, var William Gibsons sci-fi klassiker Neuromancer. Denne romanen var inspirasjonskilden til The Matrix-filmene, og blir kreditert for å være opphavet til hele cyberpunk-sjangeren. Faktisk oppfant forfatteren ordet cyberspace (!) og populariserte begrepet gjennom denne boka. Det er en godt likt kultklassiker som utspiller seg i et dystopisk fremtidsunivsers fullt av våpen, drugs og alternative virkeligheter; det har jo alle ingredienser for en smakfull cocktail, men så klarte forfatteren bare ikke å blande dem sammen etter min smak. Karakterene var flate og klisjéfylte. Hovedpersonen var en illojal og sytete drittsekk. Språket kom i veien for historia. Handlingen var maksimalt forvirrende. Håpløs bok.
Mener jeg. Neuromancer har mange ihuga fans, og er generelt godt likt. Derfor var det greit å legge den på slaktebenken, selv om jeg egentlig ikke liker å snakke ned bøker. Men denne bør dere unngå i 2019. Ellers ønsker jeg alle et avslappende og deilig år, og jeg håper dere finner mange gode bøker å lese.