jarle2 god og rund.jpg

Hei!
Velkommen til min bokblogg. Her skriver jeg om litteratur og bøkene jeg leser.

Cat Person: pinlig sex blir glimrende novelle

Cat Person: pinlig sex blir glimrende novelle

Desember 2017. Seksuell trakassering var i søkelyset som aldri før og emneknaggen #MeToo skapte furore på sosiale medier. Over hele verden skalv drittsekker i buksene, og med god grunn, for ettersom gamle saker ble rullet opp, måtte også hodene rulle. #MeToo ledet til mange debatter rundt hvordan vi bør oppføre oss mot hverandre, og politisk maktmisbruk vil nok aldri bli det samme som før. Men på bakrommet, skjermet fra den politisk korrekte offentligheten, tror jeg #MeToo også provoserte frem en god del gammeldags sexisme fra dem som mente dette gikk for langt. Jeg husker en mindre taktfull person på treningssenteret mitt sa: “Før kalte dem det flørting, mens nå skriker dem overgrep bare vi såvidt klasker borti rumpa.” Sekunder senere hadde alle lagt ned vektstengene sine, og debatten haglet mellom styrkeløfterne.

Det var på denne tida vennen min Erik sa jeg måtte sjekke ut “Cat Person”, en novelle av Kristen Roupenian, som i disse dager ble spredd som ild i tørt gress over internett. Novellen handlet om en one night stand, og var visstnok jævlig bra. Erik sa også at den hadde fått noen interessante reaksjoner: Det virket som menn forsvarte den mannlige karakteren, mens kvinner først og fremst sympatiserer med den kvinnelige karakteren.

Foto av  Linnea Sandbakk . Eller, foto er av en katt, daaaa.

Foto av Linnea Sandbakk. Eller, foto er av en katt, daaaa.

Dette vekket interessen min. Ville jeg, som mannlig leser, også sympatisere med mannen? Jeg håpte egentlig at jeg ikke ville det. Det virket nesten fornærmende, som om det var slik at jeg ikke klarte å sette meg inn i skoene til en kvinnelig hovedkarakter, kun fordi jeg var mann.

(…) he came for her in a kind of lunging motion and practically poured his tongue down her throat. It was a terrible kiss, shockingly bad; Margot had trouble believing that a grown man could possibly be so bad at kissing. It seemed awful, yet somehow it also gave her that tender feeling toward him again, the sense that even though he was older than her, she knew something he didn’t.

Det smakløse kysset gir en smakebit på hva dere har i vente av novellen. Forfatteren dissekerer både flørting og sex ned til pinlig grafiske beskrivelser – som også selvfølgelig pirrer nysgjerrigheten vår til å lese mer. Jeg tenker å diskutere novellen inngående i de neste avsnittene, så for å unngå spoilers, anbefaler jeg de av dere som ikke har lest den alt å klikke dere over til The New Yorker og lese novellen før resten av blogginnlegget.

Foto av  Max Baskakov .

Foto av Max Baskakov.

Det som kanskje imponerte meg mest, er hvor fantastisk presis Roupenian er i sine beskrivelser. Særlig av følelsene til hovedpersonen Margot gjennom den klumsete sexakten. Dette gjør at vi lesere henger med på hennes indre liv i hver vending og samtale, og i løpet av novellen får en forståelse for hvorfor hun i det hele tatt fullbyrder dette samleiet — og hva Margot føler etterpå.

By her third beer, she was thinking about what it would be like to have sex with Robert. Probably it would be like that bad kiss, clumsy and excessive, but imagining how excited he would be, how hungry and eager to impress her, she felt a twinge of desire pluck at her belly, as distinct and painful as the snap of an elastic band against her skin.

Mannen som Margot har sex med, den fjorten år eldre Robert, kan være vittig og skarp, men er åpenbart ingen storsjarmør. Hans antisosiale flørting går ut på å briljere med å være eldre og mer kunnskapsrik, som virker til å få Margot til å ønske å imponere ham tilbake. Robert er selvstendig og har en viss barnslig søthet ved seg, men vi lesere plukker opp sterke indikasjoner på at dette ikke akkurat er noen match made in heaven, for å bruke et uttrykk fra forfatterens hjemland. Flere ganger fikk jeg lyst til å skrike til Margot at dette kommer du til å angre på, og at en tekst vekker et slikt engasjement i meg, synes jeg er et godt tegn.

Sommerfuglen tror også den har ni liv. Foto av  Karina Vorozheeva .

Sommerfuglen tror også den har ni liv. Foto av Karina Vorozheeva.

Men hvor ligger sympatien?

Som jeg skrev innledningsvis, var det mange menn som sympatiserte med Robert. Selv må jeg innrømme at sympatien min lå hos Margot mesteparten av novellen, men at den skiftet til Robert utover teksten, og til slutt endte opp hos ham, alt tatt i betraktning. Jeg føler at selv om Robert oppførte seg umodent, usjarmerende og usexy, gjorde han lite som var direkte gal oppførsel. Jeg mener, hvor mye kan du klandres for å være en usmooth fyr? Slik Margot beskriver Robert, virker jo hennes største innsigelse mot ham å være at han er hårete og rund om magen:

Looking at him like that, so awkwardly bent, his belly thick and soft and covered with hair, Margot recoiled. But the thought of what it would take to stop what she had set in motion was overwhelming; it would require an amount of tact and gentleness that she felt was impossible to summon. It wasn’t that she was scared he would try to force her to do something against her will but that insisting that they stop now, after everything she’d done to push this forward, would make her seem spoiled and capricious, as if she’d ordered something at a restaurant and then, once the food arrived, had changed her mind and sent it back.

Derimot synes jeg Margots oppførsel etter selve natta er ganske ullen. På den ene siden sympatiserer jeg med at hun ikke vil ha noe med Robert å gjøre. Sexen var urovekkende klein. Robert snakket til henne slik man forestiller seg at en pubertal fjortis snakker til en pornostjerne. Han var ikke drømmefyren hun håpet på. Margot vil at Robert skal forsvinne, det er forståelig, så hun later som om han ikke finnes. Hun ignorerer ham, sletter de nokså hyggelige meldingene han sender, og får tilslutt hjelp av venner til å bli sneket ut av et utested når hun oppdager at Robert befinner seg der.

Novellen selges også i bokform, passe stor til å ha med i shortsen i sommer.

Novellen selges også i bokform, passe stor til å ha med i shortsen i sommer.

Okey, Robert oppsøkte nok det utestedet for å finne Margot. Jeg er med på at det er litt creepy. Men er det ikke forståelig at man ønsker en forklaring på hvorfor man blir totalt ignorert? Etter at man har hatt fire fine uker med kontakt og så delt en natt som han faktisk trodde var en gjensidig god opplevelse?

Jeg prøver å forestille meg hvordan det føles å se den du er forelsket i bli smuglet vekk av vennene sine, fordi hun ikke har mot nok til å forklare Robert hva hun føler. Som Margot selv reflekterer:

Perhaps she was being unfair to Robert, who really had done nothing wrong, except like her, and be bad in bed, and maybe lie about having cats, although probably they had just been in another room.

I april hørte Roupenian (i de trendy buksene) på Litteraturhuset i Oslo, der hun leste fra sin novellesamling  You Know You Want This , oversatt til norsk av Hilde Lyng med tittelen  Du vet at du vil . Og ja:  Cat Person  er en del av samlingen.

I april hørte Roupenian (i de trendy buksene) på Litteraturhuset i Oslo, der hun leste fra sin novellesamling You Know You Want This, oversatt til norsk av Hilde Lyng med tittelen Du vet at du vil. Og ja: Cat Person er en del av samlingen.

Nå i april hørte Roupenian i samtale med Eline Lund Fjæren på Litteraturhuset i Oslo, der Roupenian blant annet ble spurt om hva hun tenkte om den voldsomme populariteten til novellen (det er den første og til dags dato eneste novellen som i litteraturhistorien har gått viralt). Roupenian svarte hun trodde populariteten til “Cat Person” skyldtes nettopp det at den polariserte leserne, og skapte noen heftige diskusjoner. Selv sa hun at hun forsøkte å skrive en upartisk historie, men innrømmet at hun nok sympatiserte mest med Margot, i motsetning til hva jeg gjorde, da jeg altså endte opp med å synes mest synd på Robert.

Jeg oppfordrer alle til å lese novellen og se hvor de selv står, og så diskutere den med andre. Likestilling handler som kjent ikke om menn vs. kvinner, men om oss, sammen, og hvordan vi skal behandle hverandre med jevnbyrdig respekt og forståelse. Noveller som “Cat Person” tror jeg har jævlig mye å bidra med til dette formålet, for når det nå er slik at vi lever i en kultur med mange kvinne- og mannspesifikke anliggender, så er det jo helt primært at vi forstår hverandres posisjoner. Og kanskje viser reaksjonene til “Cat Person” at vi ikke forstår hverandre så godt som vi tror vi gjør?

Nada

Nada