Politisjefen som tvang betjentene til å lese bøker

I Nezahualcóyotl spraymalte rivaliserende kriminelle gjenger husveggene med gjengtegn for å markere territoriene sine, mens politibetjenter kjørte opp til gjenglederne og plukket opp bestikkelser for å systematisk overse narkotikatrafikk og kidnappinger. Nezahualcóyotl, populært kalt «Neza», er en forstad utafor Mexico by. De gangene volden eskalerte helt ut av kontroll i Neza, var det ikke uvanlig at militære styrker ble satt inn. Dette var på starten av 2000-tallet. Så ble sosiologen Jorge Amador valgt som politisjef, og en av reformene han innførte for å bedre forholdene til Nezas drøye én million innbyggere, var å gi politiet en leseliste.

Hvis jeg sier politibetjent i Mexico, tenker du kanskje ikke på beleste offiserer som diskuterer Don Quijote i lunsjpausen? Men det var nøyaktig det politisjefen ønsket å forandre:

amador sitat.jpg

Dette svarer politisjef Jorge Amador på spørsmål om hvorfor politistyrken ble tildelt en leseliste med litterære verk og fikk ordre om å lese minimum ett verk i måneden. Videre sier han at: «En politibetjent må være verdensvant, og bøker beriker oss indirekte med erfaringer.»

En av sersjant i motorsykkelpatruljen, Benito Espinoza, sier at hans favorittbok er Art of War, skrevet av Sun Tzu for over 2500 år siden. «Enhver politibetjent bør lese den. Den forteller hvordan vi bedre håndterer konflikter. Og det er det vi gjør hver dag. Vi håndterer konflikter.»

 De gangene volden eskalerte ut av kontroll, ble militære styrker satt inn.

De gangene volden eskalerte ut av kontroll, ble militære styrker satt inn.

Andre verk på leselisten inkluderer Hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez, Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry, verk av Edgar Allan Poe, Honoré de Balzac, Octavio Paz, Agatha Christie, Arthur Canon Doyle. Jeg elsker tanken på at meksikansk politi sitter i lenestolen og koser seg med Sherlock Holmes! I tillegg leser de nyere krimnoveller, bøker av lokale forfattere og essayer om meksikansk kultur.

Som en tilleggsaktivitet til lesinga, ble politistyrken oppfordret til å delta i lesersirkler og diskutere bøkene med litteraturformidlere. Selv om deltakelse i lesesirklene ikke var påkrevd, ville det telle positivt hvis betjentene ble vurdert til forfremmelse. Kom igjen, Oslo politidistrikt, kan ikke dere også påskjønne lesning av klassiske litterære verk blant Oslos politibetjenter? Jeg melder meg frivillig til å lede diskusjonsgruppen asap.

 Nezahualcóyotl, forstaden som antagelig har verdens mest beleste politi.

Nezahualcóyotl, forstaden som antagelig har verdens mest beleste politi.

Det virker kanskje ukonvensjonelt å kreve av politiet at de skal lese bøker, men jeg synes overhodet ikke de virker ulogisk. Forskning gjort blant annet ved Universitetet i York (og etter hva jeg leser også en rekke andre universiteter), viser at skjønnlitterær lesning gir tydelige positive utslag på våre evner til å sette oss inn i andres følelser og tankesett. Lesning gjør oss til mer empatiske mennesker, skal vi tro forskningen. Og ønsker vi ikke et politi som er knallgode til å sette seg inn i hodet til både offer og overgriper? Som forstår tankesettene som skaper korrupsjon, og som om de ikke akkurat har sympati med de kriminelle, evner å ha en empatisk forståelse av hvorfor de begår handlingene de gjør?

Den obligatoriske lesningen ble supplert med andre tiltak slik som kortere jobbskift (lesing tar tid), avskjedigelse av korrupte betjenter, økning av grunnlønnen til politiet, pluss en rekke andre operasjonelle tiltak. Resultatet av arbeidet ble tryggere nabolag, og en befolkning med større tiltro til politiet.

 «En politibetjent må være verdensvant, og bøker beriker oss indirekte med erfaringer», sier Jorge Amador.

«En politibetjent må være verdensvant, og bøker beriker oss indirekte med erfaringer», sier Jorge Amador.

Resultatet er både hjertevarmende og positivt, men når jeg tenker på politistyrken i Nezahualcóyotl, er det ikke bare resultatene som varmer meg. Det er også tankegangen som ligger til grunn for tiltakene. Tankegangen om at våre kommunikative ferdigheter, dedikasjonen vår til det vi driver med og våre empatiske evner med fordel kan styrkes gjennom lesning av skjønnlitteratur. Det er en uortodoks strategi for å bekjempe korrupsjon, men hvorfor ikke?

Den resultatorienterte kulturen vår krever ofte raske bevis på hvorfor en aktivitet er nyttig, som kan gjøre at saktegående aktiviteter som lesning — der du bok for bok, karakter for karakter, over en lang periode sakte utvikler dine kognitive evner — velges vekk i konkurranse med tiltak der resultatene enklere kan plottes inn i et regneark. Men slik som eksempelet i Mexico viser, kan disse saktegående aktivitetene være både gode og populære strategier. Det er kanskje ikke så lett å kvantifisere hvordan det å gruble over skjebnen til familien Buendía i Hundre års ensomhet gjør deg til en bedre offentlig tjenestemann, men hvis man stopper og tenker over det, gir det mening.

***

Materialet til mye av blogginnlegget har jeg fra litteraturprofessor James Woods flotte bok How Fiction Works, supplert med artikkelen “Words on the Street” i Financial Times og “Literature classes help maligned Mexican police to go by the book” i The Guardian. Forskningsrapporten fra Universitetet i York fant jeg gjennom artikkelen “Skjønnlitteratur kan gjøre oss mer empatiske” på forskning.no.

Håkon Jarle Sveen