Snille hvite menn som elsker hip-hop

Jeg var elleve. Det var min tur å velge hvilken CD som skulle spilles over bilstereoen. Fra baksetet rakte jeg foreldrene mine 2pacs Greatest Hits, slik at mamma, pappa og meg sammen kunne få høre 2pac rappe om at han pulte dama til Biggie og nå skulle drepe ham, mens vi kjørte til familiehytta. Foreldrene mine protesterte ikke. Noen år tidligere måtte de lide seg gjennom Smurfehits 4, 5 og 6, så dette var vel et steg opp. Men i retrospekt har jeg innsett at det kanskje var litt snålt, det at jeg i så ung alder falt for denne musikksjangeren.

Det var ingen selvfølge at jeg skulle bli så glad i hip-hop. Tekstlinjer om de harde oppvekstvilkårene i ghettoen, om hvordan man i South Central var nødt til å gjøre de verste ting for penger («you made it in a sleazy way, sellin' crack to a kid»), var ikke spesielt overførbart til mine to inntektskilder: utdeling av Osloposten og femti kroner i ukelønn. Jeg vokste opp i Landingsveien på Hovseter. Den samme Landingsveien som Henrik H. Langeland i romanen Wonderboy beskriver som en «sosialdemokratisk enklave midt i Oslos villaborgerlige vestkant». Det fantes sosiale utfordringer på Hovseter også, men det var ikke akkurat noen daglig «war on the streets», for å si det slik.

61HHxUKqdYL._SL1500_.jpg
fugee.jpg

Jeg har lest intervjuer med musikere som sier de ser på stemmen som et hvilket som helst instrument. For dem er det musikaliteten, personligheten og klangen i vokalen som betyr noe, ikke de faktiske ordene vokalisten synger. Noen musikkartister har gått så langt som å si at det kan være forstyrrende om man begynner å konsentrere seg om teksten, at det egentlig er best hvis orda ikke er meningsbærende, men bare fungerer som en ordsuppe av velsmakende soundbites.

Jeg er ikke helt der. For meg redder en god tekst en dårlig sang. Det er mange artister jeg primært liker fordi tekstene deres er fete — ikke på grunn av deres musikalske uttrykk. Kanskje det er fordi jeg ikke er spesielt musikalsk selv, jeg vet ikke. Men jeg tror det har mest med at jeg alltid har likt gode, personlige tekster. Jeg har alltid likt å bli tatt med inn i en annens hode og få oppleve både kjente og ukjente verdener gjennom andres øyne. Her er hip-hop enestående.

Når det kommer til kontemporære musikksjangere, er rapmusikk tekstuelt overlegen. Ingen annen sjanger har levert en så jevn strøm med sterkt tekstmateriale man kan boltre seg i, som det hip-hop har gjort siden nittitallet. Dette er en musikksjanger som hyller gode tekster — og det er en sjanger hvor dårlige rhymes, ghostwriting og manglende evne til å fremføre tekst gjør deg mislykket som artist. Og tekstene spenner vidt. Det finnes ettertenksomme tekstlinjer, som når Kendrick Lamar rapper:

“If I told you that a flower bloomed in a dark room, would you trust it?”

Det finnes introspektive tekstlinjer, som når Kanye West rapper:

“I’m trying to right my wrongs / but it’s funny / them same wrongs helped me write this song.”

Og musikken er selvfølgelig full av artig selvskryt, som når Jay-Z rapper:

“I sell ice in the winter / I sell fire in hell / I am a hustler, baby / I'll sell water to a well”

CsGxzzMUEAAS5sH.jpg

Men i tillegg rommer sjangeren mange brutalt ærlige skildringer av hvordan det var å vokse opp i det som for meg var en helt annen virkelighet enn den jeg kjente til. Jeg husker jeg liksom ikke helt forsto, og syntes det var noe trist over,sangen “Juicy”, der Notorious B.I.G. omtaler julaftener og bursdager som lavpunkt i livet, før han ble rik:

«We used to fuss when the landlord dissed us. / No heat, wonder why Christmas missed us. / Birthdays was the worst days. / Now we sip champagne when we thirst-ay. / Damn right I like the life I live / ‘cause I went from negative to positive»

Det samme emosjonelle sprengkraften i tekstene var å høre bak der i familiebilen på vei til hytta. For på 2pacs Greatest Hits er det også en sang om den tolv år gamle gravide jenta Brenda, som blir forlatt av overgriperen hun forelsket seg i, føder barnet sitt alene på baderomsgulvet, kaster spedbarnet i en søppelkasse, før hun selv blir kastet ut av familien fra hjemmet sitt, prøver seg som prostituert, og tilslutt blir drept.

“Brenda’s Got a Baby” var inspirert av en artikkel som sto på trykk i The New York Times, 29. mars 1991. Dette visste ikke jeg da jeg hørte låta som elleveåring, men jeg kunne engelsk godt nok til å forstå essensen i sangteksten. Når denne verdenen vi lever i nå engang er så fucked at slike ting faktisk skjer (selv om det skjer langt borte fra oss og ikke er dagligdags), er jeg tilhenger av at denne skyggesiden av virkeligheten også spres til de som ikke kjenner seg igjen i den. Steven Levitt, økonom og medforfatter av blant annet Freakonomics, viser i en glimrende TED Talk at det å vokse opp på tidlig nittitallet som en “young black male in inner city America”, var farligere enn å innfinne seg som soldat i den samtidig pågående Gulfkrigen. Selv hvis du ikke hadde en dritt med gjengmiljøene å gjøre. Så når musikkartistene brukte terminologi som “war on the streets”, var dette faktisk en underdrivelse.

Dette blogginnlegget sprang ut av en passasje i romanen Tante Ulrikkes vei, en scene hvor jeg møtte meg selv litt i litteraturspeilet. På en russebuss med ungdommer fra Persbråten på Oslo vest, blir hovedpersonen Jamal overrasket over at disse ungdommene digger den samme musikken som ham:

“Og plutselig dem setter på hiphop. Jeg kødder ikke. Dem setter på “Next Episode”. Og vi bare, liksom vi var så glad. Endelig schpaa musikk, skjønner du, men samtidig vi er litt sånn, hva faen, se på dem potetene der, tror dem kan danse til hiphop. Du veit ikke hvor tæze dem var. Liksom, det er ikke riktig ass. Dem folka der er ikke hiphop. Dem har feit buss og så mange ting, nå dem skal bøffe hiphop også? Vi er hiphop, liksom. Det er vår greie.”

5jjy5jpf1jj62o1yt449icz5g.1000x987x1.jpg
illmatic.jpg

Jeg kan sympatisere med tankegangen til Jamal. Jeg har tidligere skrevet om hvordan det kan oppleves når en tekst virkelig treffer deg, og vet godt at det er en sterk opplevelse, det å få følelsene og kanskje selvfølelsen speilet gjennom en tekst. Det skaper et sterkt, familiært bånd; en trang til å strekke ut armen og gi skribenten en high five for på en måte å ha formulert seg på dine vegne. Derfor forstår jeg også at det kan føles teit når en dude du overhode ikke relaterer til, plutselig også digger det du anser som en stor del av identiteten din.

 Noen andre som kjenner seg igjen?

Noen andre som kjenner seg igjen?

Jeg vet ikke, jeg. Har noen mer grunnlag enn andre til å like noe? Mer rett til å like det? Eller liker man bare det man liker? Har ikke de som har vært med å skape en kultur, de som deltok i slike lokalsamfunn kulturen sprang ut av, de som har formet den, mer hevd på den kulturen enn de som senere kjøper seg et par Timberlands og prøver å hekte seg på?

Eller hva tenker vi? Hvis man begynner å argumentere for at en viss gruppe mennesker har mer hevd på en kultur; at andre ikke har rett til å delta i den kulturen, da er det ikke lenge før man danser på glattisen i meget dårlig selskap. Men på den andre siden føler jeg meg unektelig en smule selvbevisst, hver gang jeg tar meg selv i å sitte der og nynne med på "Ten Crack Commandments". Sånn har det også vært helt siden jeg var elleve: Jeg har alltid følt at det liksom ikke er helt meninga at jeg skal like denne musikken. Men whatever. Jeg liker det jeg liker.

trumpgur.png

På tale om det, så skal dere få høre noe litt morsomt. I løpet av 2018, altså nitten år etter at “Next Episode” ble sluppet, har jeg ved ren tilfeldighet danset til nøyaktig den låta på nattklubb tre ganger, i henholdsvis Oslo, Polen og Colombia. Og jeg drar da ikke mye på nattklubb. Det synes jeg sier litt om hip-hops universelle appell. For på den ene sida kan jeg sitte og argumentere for at sjangerens tekstuniverser gjør musikken spesielt interessant for litteraturinteresserte, men hallo, det finnes selvfølgelig en mye enklere grunn til at jeg liker hip-hop. For selv om jeg ikke på noen måte føler at jeg er hip-hop på samme måte som Jamal i sitatet ovenfor, så vokste jeg opp med denne musikken. Den var en stor del av det som ble spilt på radio. Som ble spilt på fest. Som de større gutta hørte på. Eminem har forklart sin egen populariteten med at han klarte å nå ut til hærskaren av sinte, unge barn, men jeg vet ikke om vi som hørte han i Oslo Spektrum i 2001 nødvendigvis relaterte til å ville rane banker eller voldta mødrene våre:

«Shut up slut, you’re causing too much chaos, just bend over and take it like a slut, okey Ma?! / Oh no, now he’s raping his own mother, abusing her, and we gave him the Rolling Stones cover.»

Kanskje frustrert ungdom var målgruppa hans, kanskje det var dem han ønsket å nå, men musikken fikk et mye større nedslagsfelt enn som så. Nå hører jeg på mye annen musikk også, men det er kanskje ikke så rart at det er hip-hopen jeg husker best fra årene da MTV alltid sto på etter skoletid. Alternativer som Backsteet Boys’ “I Want It That Way”, sangen som dyttet 2pacs “Changes” ned fra førsteplassen på de norske hitlistene i 1999, gjorde ikke like stort inntrykk på meg. Eller, nå mente jeg ikke å skrive noe til forkleinelse for Backstreet Boys. Det er jo blitt spekulert i at vi en dag vil møte Backstreet Boys i himmelen.