Tante Ulrikkes vei

Alle på Stortinget skulle få hvert sitt eksemplar. Politikerne bare måtte lese denne boka. Nå var den her, den store innvandrerromanen, ble det skrevet. Jeg fikk se det lakserosa omslaget med den søte strektegninga i hånda på Jens Stoltenberg, og omtrent da merket jeg at interessen min kjølnet. Når jeg får høre at en bok er en etterlengtet stemme i samfunnsdebatten, da blir jeg alltid litt redd for at folk er mer begeistret for tematikken enn verket. Redd for at det er en av de bøkene du skjønner at er bra, mer enn du føler at den er bra.

Men Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar ble ikke borte. En del instagrammere jeg følger skrev varme anbefalinger, og han jeg bor med kjøpte boka. Lars mente jeg ville like romanen, men jeg lot meg ikke overbevise, før han en dag skjøv vekk frokosten, og leste dette avsnittet for meg:

 Syklet opp til Stovner en kveld og tok noen bilder. Bak sitatet er blokkene Mo og Jamal vokser opp i.

Syklet opp til Stovner en kveld og tok noen bilder. Bak sitatet er blokkene Mo og Jamal vokser opp i.

Da jeg hørte det, våknet interessen min. Ikke bare digget jeg det muntlige språket, men jeg kunne aldri huske å ha lest om en lignende situasjon før. Nå, etter dessverre å ha blitt ferdig med boka (dessverre fordi det ikke er flere sider igjen), er jeg ikke i den minste tvil om at jeg er begeistret. Men hva var det med Shakars fortelling om ungdommene fra Stovner som var så appellerende?

Den «store» romanen
Jeg har aldri likt begreper som den store innvandrerromanen, den store amerikanske romanen, den store oppvekstromanen, den store whatever. Begrepene får det til å høres ut som målet er å presse titusener av forskjellige perspektiver inn i én destillert fortelling og si at sånn er det å være innvandrer. Men det eksisterer aldri bare én fortelling. I motestening til en fagbok, søker ikke en roman å gjøre oss utlært om et tema. Selvfølgelig kan en romankarakter representere noe mange kjenner seg igjen i, men det fine med disse personlige fortellingene er jo at de viser oss hvor forskjellig verden ser ut fra person til person. Dette tror jeg forfatteren ville vært enig med meg i, siden vi i Tante Ulrikkes vei ikke bare blir servert ett perspektiv, men får høre to ganske forskjellige syn på hvordan det kan være å vokse opp på Stovner.

Jamal, den ene hovedkarakteren, er stolt av å representere det vennegjengen kaller T.U.V., altså gata Tante Ulrikkes vei, gata en gammal kollega av meg sa de pleide å kalle Tante Skilsmisses vei, dengang han vokste opp der på syttitallet. Her føler Jamal seg hjemme, og selv om vi både åpenlyst og mellom linjene kan lese om hvordan vanskelige forhold, manglende oppfølging og regelrett rasisme gjør livet vanskelig for ham, har Jamal også en deilig vitalitet og begeistring for alt han liker, slik som hip-hop, vennene sine, lillebroren Suli, og det å kunne tjene sine egne penger. Jamal bryr seg ikke om at blokkene han bor i er slitne. Faktisk blir han provosert når kommunen skal renovere og forandre på stedet han vokste opp:

 Bakgrunnsfoto: Wikimedia Commons

Bakgrunnsfoto: Wikimedia Commons

I kontrast lengter den andre hovedkarakteren Mo vekk. Gjennom alle åra på Bredtvet videregående, drømmer Mo om å begynne på universitetet. Drømmer om å komme seg unna Stovner, hvor det virker som han driver med lite annet enn skole, og hvor han har få nære venner. Mens Jamal er utadvendt og pratsom, er Mo innesluttet og forsiktig, og han lar seg irritere over de på Stovner som snakker med et språk fullt av ass og jævlig og heftig. Men livet utafor Stovner er ikke lett det heller, og det er gjennom Mos blikk vi får servert noen av de mest nedslående episodene i boka, som da Mo blir stoppet på Gardermoen på vei hjem fra ferie:

«Hvilken skole gikk jeg på som barn? Hva het statsministeren? Når ble Norge uavhengig fra Danmark? Jeg klarte ikke smile mer. Ryggen fortsatte å verke. Hodet også. Jeg hadde vært våken i nesten et døgn. Da han ba meg gjengi andre linje i «Ja, vi elsker», bikka det helt over. Jeg slo ut med armene og ropte til han: «Hvem faen tror dere egentlig at jeg er a?!» Jeg hørte lyden av en stol som skrapte mot gulvet. Politimannen bak meg sto over skulderen min. Kollegaen bak skrivebordet ga tegn til at det var i orden. «Hvem faen du er?» smatta han og lente seg tilbake i kontorstolen. «Ja, det er jo det jeg prøver å finne ut av da.» «Jeg har bodd her hele livet», sukka jeg oppgitt.»

Å bli huket inn av politiet i passkontrollen, er ikke en situasjonen jeg kjenner meg igjen i. Men det er mange beskrivelser i boka hvor jeg faktisk gjør det. Fordi Shakar skriver om Oslo. Han skriver om studiehverdagen på Blindern. Om sesjon på Akershus festning. Om russetreff på Tryvann. Han skriver om brune puber på Grønland, der det bare er:

«sånn utlendinger som kom på Norge i går liksom, og sånne norske, du veit, sånne skikkelige alkiser. På bakken inne der det ligger masse øl. Sånn når du går, skoa din sitter fast som lim, skjønner du? Skikkelig nasty. Jeg tenkte liksom, fuck det her a, jeg er ghetto som faen, men det her er for søppel.»

Joda, det er flere av oss som startet helgefestinga på sånne puber; de eneste vi kom inn på da vi egentlig var for unge til å dra ut på byen.

 Heldigvis lyste verdens største lampe den kvelden jeg var der.

Heldigvis lyste verdens største lampe den kvelden jeg var der.

Men Jamal forteller også om hvordan det er å bli nektet inngang fordi utestedet er fullt, har en høyere aldersgrense, eller plutselig krever medlemskort når Jamal og kompisene hans kommer. På den første puben jeg jobbet som bartender, opplevde jeg en gang den paradoksale situasjonen der min pakistanske sjef fortalte at han ikke ønsket å slippe inn for mange innvandrere. Disse holdningene provoserer meg grenseløst, fordi jeg har jo ikke lyst til å bo i et kjipt samfunn der minoriteter forskjellsbehandles og likeverd er et tomt ord.

Selvfølgelig er jeg glad for at jeg selv ikke blir negativt behandlet på grunn av min hudfarge, mitt livssyn, eller på grunn av plassen der jeg vokste opp. Men jeg hater at dette skjer i hjembyen min, så innmari tett der jeg bor. Zeshan Shakar sa til VG at han «ville skrive noe om hvordan verden ser ut for dem som blir snakket veldig om - og hvordan det påvirker dem. Om hvordan det er å vokse opp og hele tiden få høre at du bor på et dritkjipt sted og sikkert har en dritkjip familie». Det å gi en stemme til de som vokser opp på stedene vi strengt tatt bare hører dritt om i media, det er viktig, og på den måten er Tante Ulrikkes vei en viktig bok. Etter å ha lest den, er jeg enig i at den gjerne kan ligge på nattbordet til våre folkevalgte.

 Karakterene i boka gjør sterkt inntrykk. Jeg kunne tenkt meg en egen oppfølger om bi-karakteren Sarah. Hva skjedde egentlig med henne, Shakar?

Karakterene i boka gjør sterkt inntrykk. Jeg kunne tenkt meg en egen oppfølger om bi-karakteren Sarah. Hva skjedde egentlig med henne, Shakar?

Men for meg finnes det en enda bedre grunn til å lese Tante Ulrikkes vei, som ikke handler om aktualitet, politikk, rasisme eller viktighet. Og det er at det er en jævlig bra bok. Shakar har skrevet frem troverdige karakterer, som havner i situasjoner det er spennende å lese om. Kanskje spesielt for oss som med ungdomstida vår på 2000-tallet, som har så mye vi kan kjenne oss igjen i. For selv om Jamal synes det er rart at ungdommene på russebussen fra Persbråten hører på den samme hip-hopen de hører på i T.U.V., så er det nå engang sånn da, at hip-hop er noe mange av oss digger, selv de som ikke kjenner seg like mye igjen i sangtekstene som det Jamal gjør. Men dette med at overbeskyttet middelklasseungdom elsker sanger om å deale drugs og drepe politimenn, det fortjener nesten et eget blogginnlegg, som jeg skal prøve å få skrevet til neste uke. Snakkes