det er ikke synd på meg men jeg syns det

På bordet for nyinnkjøpte bøker på biblioteket, ser jeg et omslag som viser en solfylt oppkjørsel, med en oppblåsbar hai ligger i åpningen til garasjen, liksom på vei ut av mørket. Jeg slår opp på en tilfeldig side og leser:

alt var faktisk bedre før for eksempel det å blokkere noen gir liksom ikke helt den samme følelsen som det å nesten tenne på rommet sitt mens man brenner gamle kjærlighetsbrev i søppelbøtta

Bak ironien og sarkasmen som er så tilstedeværende i moderne kulturuttrykk, hviler det ofte noe stygt, bittert og følsomt. Det tar tid å komme forbi ironien og sarkasmen og inn til dette andre, men det ligger hele tiden bak der. Slik virker det seg også til å være i boka det er ikke synd på meg men jeg syns det, skrevet av debutanten Maren Granrud:

jeg er altfor ubesluttsom til å ha et navn i bestemt form

Denne må vi prøve, tenker jeg, og tar den med meg hjem sammen med Matias Faldbakkens Vi er fem, som en kollega anbefalte.

På de første sidene får vi vite at Maren ønsker å gå til psykolog, men i stedet for å få henvisningen hun ønsker seg, blir hun bedt om å skrive ned tanker og innfall hun har. Boka legger opp til at det er disse nedskrevne innfallene vi nå leser. Jeg digger det muntlige 2020-språket, og lar meg sjarmere av den trassige motviljen til å bruke tegnsetting eller store bokstaver. Iblant er det jo litt sånn, hvem sier egentlig hva, men det funker. Ikke alle passasjene er ikke like kule eller like morsomme, men alt i alt er boka både kul og morsom.

det kan hende at jeg satte på shake it off av taylor swift og sinnapakket alle tingene mine men det trenger vi ikke å snakke om

Det er en slags historie her, men jeg vet ikke helt om jeg vil kalle dette en roman eller en kortprosasamling. Gjennom bokas snaue to hundre sider, og kanskje dobbelt så mange tekstbolker, sitter jeg likevel igjen med et bilde av denne Maren, både hennes humor og hennes problemer. For det er mye som er ganske fucked up her:

var på ferie i lofoten da jeg var ni og stemoren min åpna døra mens jeg satt på do og pekte og lo og tok bilde av meg good times

Den eksperimentelle skriveformen er en kul måte å gi leseren et innblikk i hva som foregår i karakteren Marens hode. Det er også mye ambivalens i tekstene, som Marens motstand mot sosiale medier, som hun likevel virker til å delta aktivt i, men ikke akkurat er komfortabel med; her har i hvert fall jeg lett for å kjenne meg igjen. Om karakteren Maren er den samme som forfatteren og debutanten Maren Granrud, kan vi jo spekulere i hvis vi vil, men det er kanskje ikke så viktig. Det viktige er at boka er verdt å lese, og det synes jeg den er. Spesielt hvis du har en greie for hai, Truman Show eller Knut Risan. For dem er med en del.