jarle2 god og rund.jpg

Hei!
Velkommen til min bokblogg. Her skriver jeg om litteratur og bøkene jeg leser.

Hakan Günday viser at det er ingenting menneskelig med menneskesmugling

Hakan Günday viser at det er ingenting menneskelig med menneskesmugling

Få yrker i verden er mer forhatte enn det å illegalt smugle folk fra land til land. Når vi leser om hvordan flyktninger, drevet fra hjemmene sine og allerede i en desperat situasjon, blir lurt og misbrukt av kyniske smuglere, som ser sitt snitt til å profittere litt ekstra på deres elendighet, er det lett å kjenne blodet koke. Menneskesmugleren kan virke som en bakvendt Robin Hood: en lovløs parasitt som stjeler fra de fattige og gir til seg selv. Det er dette monsteret den tyrkiske forfatteren Hakan Günday skriver om i romanen Mer.

Romanen handler om den unge og vordende menneskesmugleren Gazâ og hans rutinerte far Ahad, som lærer opp sin sønn i yrket. Om du synes et slikt far og sønn-eventyr høres morbid ut, har du helt rett, for det er akkurat det denne romanen er: morbid, grufull, og provoserende god. Forfattere som skriver om drittsekker, har en utfordring. Jeg tror vi lesere jevnt over helst vil lese om karakterer vi sympatiserer med. Vi ønsker oss ikke plettfrie og ufeilbare helter, for slike karakterer fremstår ikke som menneskelige, men vi vil likevel at heltene våre har i hvert fall noen heltmodige egenskaper vi ser opp til.

Litt på samme måte som den pedofile Humbert Humbert i Vladimir Nabokovs  Lolita  både frastøter og fascinerer oss lesere, gjør hovedpersonen Gazâ det samme. Stillbilde fra filmatiseringen.

Litt på samme måte som den pedofile Humbert Humbert i Vladimir Nabokovs Lolita både frastøter og fascinerer oss lesere, gjør hovedpersonen Gazâ det samme. Stillbilde fra filmatiseringen.

Likevel finnes det mange bøker hvor usympatiske drittsekker er blitt spennende karakterer. Tenk for eksempel på hvor lett vi glemmer at sjarmtrollet Randle McMurphy fra Ken Keseys roman Gjøkeredet egentlig er en svindler som unngår fengsel ved å fake en mental lidelse, etter å ha blitt dømt for voldtekt av en mindreårig. Eller hva med Charles Bukowskis alkoholiserte, late, misantropiske alter ego Henri Chinaski, som både fascinerer og får frem latteren hos oss i romaner som Factotum, Rye on Ham og Post Office. Dorian Gray, Anna Karenina, Jay Gatsby: tvilsomme karakterer kan bli spennende lesning, men forfatterne har nok en ekstra utfordring med å få oss interesserte i dem.

Denne utfordringen tar Hakan Günday et skritt videre i Mer. Helten vår Gazâ lever av å skjule flyktninger i en fuktig, nesten lufttett kjeller, der sytti mennesker deler én bøtte med vann som toalett, og hvor både mat og drikke er mangelvarer. Etter å ha passet på dem i dette helveteshølet, assisterer Gaza âfaren med å smugle “handelsvarene”, som de kaller menneskene, til en båt som tar dem fra Tyrkia til Hellas. Om ikke dette er ille nok, begynner Gazâ i tillegg å utføre egenkomponerte psykologiske eksperimenter på flyktningene. Det er med andre ord ikke mye som taler for at vi skal like denne gutten Gazâ. Men det er nettopp det som gjør Mer til en så provoserende god bok, det at Günday tar denne utfordringen på strak arm og gir oss et balansert og usminket portrett, som gjør at selv om vi ikke nødvendigvis liker Gazâ, får vi i det minste en viss forståelse for hvordan han ble som han ble.

Den tyrkiske tittelen på både bok og film er  Daha , som nettopp betyr “mer”. Ifølge Gaza vil flyktningene alltid ha mer: mer vann, mer luft, mer mat. Faren hans heter Ahad, og dette ordspillet forsvinner i den norske tittelen, som jeg synes kunne vært mer fengende.

Den tyrkiske tittelen på både bok og film er Daha, som nettopp betyr “mer”. Ifølge Gaza vil flyktningene alltid ha mer: mer vann, mer luft, mer mat. Faren hans heter Ahad, og dette ordspillet forsvinner i den norske tittelen, som jeg synes kunne vært mer fengende.

I starten er Gazâ rett og slett en gutt. Han kjeder seg på skolen, savner lekekamerater, og blir tvunget til å assistere faren med familiebedriften. I løpet av boka følger vi Gazâ gjennom barne- og ungdomstiden, når han blant annet uheldigvis dreper en afghansk flyktning som var veldig snill mot ham, helt til Gaza tilslutt unnslipper den bedritne skjebnen i landsbyen og skal klare seg på egenhånd i storbyen. Uten å avsløre hvordan det går med Gaza som voksen, vil jeg forberede leseren på at denne romanen inneholder få lysglimt. Du må forberede deg på noen ytterst morbide scener (noen av de verste jeg har lest), som da Gaza blir fanget i flere dager under et lass med døde flyktninger, og her starter han å onanere mens han suger brystmelken ut av puppene til en død spedbarnsmor.

“Jeg løftet tommelen fra ventilklaffen på lighteren. Så satt jeg på ny i mørket, men brystene svevde fortsatt foran øynene mine. Kvinnens hals og hode hadde havnet bak beina på et annet lik og syntes ikke. Delen nedenfor midjen forsvant også over et par bein som tilhørte en annen og videre inn i mørket. Hun strakte seg opp og fram som gallionsfiguren på et sjørøverskip, mens ryggen var spent bakover som en bue. (…) Så begynte jeg å kjærtegne brystene i mørket, siden jeg kunne plasseringen utenat, mens jeg begynte å ta på meg selv inne i underbuksa med den andre hånda. Alt var veldig kaldt. Kaldere enn hendene mine. Og ingenting skjedde. Blodet inni meg samlet seg ikke der det skulle, og brystene jeg kjærtegnet, føltes ikke som de kjøttbitene jeg hadde blitt så opphisset av for ett minutt siden.”

Min tyrkiske kjæreste sa at Hakan Günday er landets fremste undergrunnsforfattere, og at menneskesmugling er et typisk betent tema han interesserer seg for.

Min tyrkiske kjæreste sa at Hakan Günday er landets fremste undergrunnsforfattere, og at menneskesmugling er et typisk betent tema han interesserer seg for.

Heldigvis er det en balanse i nedrigheten. Historien fortelles av Gazâ, og mange av hans observasjoner og tanker rører også opp sympati, som hvordan synet av sagflis, som han bruker til å suge opp blod på gulvet, alltid gjør ham kvalm. Vi får kjennskap til at han som elleveåring ble gjengvoldtatt av en gruppe eldre menn, en episode Gazâ på sørgelig vis bagatelliserer som noe alle gutter sikkert må gjennom i oppveksten. I tillegg leser vi om den totale omsorgssvikten fra hans voldelig og manipulerende far, som lyver om morens død, og overser slike “guttestreker” som at sønnen voldtar en jente de skal smugle, men samtidig gir ham grisejuling så fort han får dem til å tape litt penger. Utrolig nok gjør Gazâ det likevel godt på skolen, så godt at han mottar et utdanningsstipend for å studere i Istanbul, som faren nekter ham å ta bruk av. Vissheten om at gutten kunne ha unnsluppet denne situasjonen tidligere, gjør dermed omstendighetene enda bitrere.

“Mennesker som hadde et verdifullt statsborgerskap og yrke, som Maxime, ble solgt på gisselmarkedet i Midtøsten. Det som gikk under navnet byttehandelsmarked var trolig et vannreservoar et eller annet bortgjemt sted, akkurat som vårt. I det reservoaret ville man finne mennesker fra enhver nasjon som noensinne har stukket nesa inn i Midtøsten. Tyskere, briter, franskmenn og amerikanere var de mest populære, det sa seg selv. Så ville en eller annen organisasjon dukke opp og kjøpe en borger på gisselmarkedet for å drive utpressing av det landet den hadde problemer med. En organisasjon som hadde en konflikt gående med, la oss si Frankrike, ville erklære at de holdt en fransk journalist som gissel, og ramse opp kravene sine. På dette markedet, som hadde blitt opprettet for å skaffe til veie gisler til slike byttehandler, var journalister spesielt verdifulle.”

Det er i kontrasten mellom den i utgangspunktet sympatiske gutten og de grusomme handlingene som korrumperer ham, at jeg tror vi kan forstå hva forfatteren vil med denne fortellingen. I et intervju jeg hørte, sier Günday at vi ikke ønsker å se hva som foregår hos naboen, for det er behageligere å bare lese dagens nyheter og si seg fornøyd med det. Jeg tror Günday ønsker å minne oss på at menneskesmugling eksisterer, at smuglingen befinner seg nærmere enn vi tror, og at det er en gjennomført jævlig affære for alle involverte.

Menneskesmugling er en milliardindustri, som organiserte kriminelle nettverk, ifølge Aftenposten, profitterer mer på enn narkotikasmugling. Det er 68 millioner menneskene på flukt i verden. Hakan Gündays roman minner oss på grusomhetene de gjennomgår. Den viser oss at det er ingenting menneskelig med menneskesmugling.

Lyst til å rane en bank? Les denne først.

Lyst til å rane en bank? Les denne først.