The Catcher in the Rye

Noen bøker liker jeg så godt at jeg vegrer meg for å skrive om dem. Redselen for ikke å klare å kommunisere hvor god boken er hindrer meg fra å få anbefalingen den på bloggen. Dette gjelder særlig hvis det er en superkjent bok. Men det er jo dust å tenke sånn, for denne bloggen er noe jeg skriver nettopp for å anbefale det jeg liker å lese, og med det i bakhodet har jeg endelig fått skrevet om en av mine favorittbøker: The Catcher in the Rye av J. D. Salinger.

Manhattan nattestid, hvor mye av handlingen foregår. Foto tatt av meg.

Tilbake til tenårene

Når jeg leser The Catcher in the Rye på nytt, husker jeg hvordan det var å være omkring seksten år og se verden med skråblikk. Jeg husker følelsen av at alt og alle virket så falske. At samfunnet som helhet virket som et stort orkestrert skuespill, der alle inntok roller og ikke egentlig var seg selv. Jeg husker hvor teit jeg kunne syntes alle andre var, det vil si alle andre som ikke var eller tenkte akkurat som meg og mine venner. På den tida var det vanskelig (eller i det minste vanskeligere) å akseptere at saker hadde flere sider og at det var mulig å holde to tanker i hodet samtidig, og verden, som jeg kjente så lite til, var kaotisk og merkelig. Verden er jo merkelig og det er mye jeg fortsatt mener er jævlig teit, men ikke helt på samme måten som jeg gjorde i tenårene. Og det er denne forvirrede sinnsstemningen Salinger så mesterlig fanger i The Catcher in the Rye.

Mange leser boka mens de selv er i tenårene, men Salinger mente selv at denne romanen var for voksne, og ble overrasket over at yngre lesere likte den så godt. Fotoet her tok jeg fra Empire State Building.

Delte meninger

Mer enn noen annen roman jeg kjenner, har The Catcher in the Rye en tendens til å dele lesere i to grupper. Enten trykker du boka til ditt bryst og forskjønner den med superlativer, eller så skjønner du virkelig ikke hvorfor akkurat denne romanen, av alle mulige fantastiske bøker, er blitt så jævla populær. Handler den ikke bare om en fyr som syter og klager i to hundre sider?

Jeg tror det som avgjør om du liker romanen eller ikke, er hvorvidt du sympatiserer og identifiserer deg med hovedpersonen Holden Caulfield, eller om du avviser ham som sutrete drittunge. For å finne ut av hvor du står, kan du teste deg selv på romanens første paragraf:

Det er lett å avvise den gretne og misbilligende fortellerstemmen. Men så er det kanskje også noe ved Holden Caulfield som gjør deg nysgjerrig? Selv om han forsøker å holde leseren på en armlengdes avstand (“I don’t feel like going into it”), opplever jeg Holden som intenst ærlig, og jeg kjenner jeg må vite hva han er så opprørt over. Hvem er denne gutten, og hvor kommer alt dette mismotet fra?

Følelsen av fremmedgjøring

Rammefortellingen er enkel: Holden blir kastet ut av en fancy privatskole i Pennsylvania, etter å ha strøket i fire fag. Han tar toget til New York, der familien hans bor, og bruker mesteparten av boka på å vandre rundt på Manhattan nattestid. Mange av episodene er minneverdige, for eksempel scenen der Holden betaler en prostituert “just to talk” blitt kopiert i så mange filmer og bøker at den nå føles som en klisjé. Men det er ikke den fartsfylte handlingen som får leseren frelst: det er de følelsesladede detaljene, og ærligheten mellom linjene.

“I am always saying "Glad to've met you" to somebody I'm not at all glad I met. If you want to stay alive, you have to say that stuff, though.”

Når jeg leser, har jeg ingen problemer med å se for meg Holden Caulfield: jeg hører stemmen hans i hodet mitt, mye takket være Salingers mesterlige evner til å fange muntlig språk. Første gang jeg leste boka, ble jeg faktisk overrasket da jeg så den var gitt ut i 1951. Boka virket så autentisk at jeg regnet med at den var skrevet i min egen levetid. Salinger skrev jo akkurat sånn som jeg følte. Hvordan klarte han det?

Tyggegummi og konsentrasjonsleirer

Fem år før romanen kom ut, hadde forfatteren nettopp kommet hjem fra et krigsherjet Europa. Her kjempet Salinger i 11 måneder som soldat. Han var selv jøde på farssiden, og under krigen var han faktisk en av de første soldatene som var med og frigjorde konsentrasjonsleirene ved Dachau. Inntrykkene i Tyskland førte til at Salinger ble lagt inn på sykehus i flere uker for stressrelatert trauma, det vi i dag antageligvis ville klassifisert som PTSD. Til sin datter beskrev han opplevelsen slik:

"You never really get the smell of burning flesh out of your nose entirely, no matter how long you live.”

Salinger dro med andre ord hjem fra krigen som vitnesbyrd til noen av de grusomste forbrytelsene mennesker har begått, og hva var det han returnerte dro hjem til? Hva møtte ham i hans hjemby New York? Tyggegummi og Coca-Cola. Miniskjørt og rulleskøyter. Salinger dro hjem til et land i gledesrus, en nasjon som jublet over sin hurtigvoksende økonomi og nyvunne verdenshegemoni.

Boktittelen stammer fra en episode der Holden hører et barn synge «if a body catch a body coming through in the rye.» Holden fantaserer da om å være en catcher som hindrer barn i å falle utfor en klippe mens de leker i en rugåker. (Foto tatt av meg.)

Denne amerikanske optimismen er det mye som tyder på at Salinger følte seg fullstendig fremmedgjort overfor. Og hva gjorde han med disse følelsene av å være fremmedgjort? Salinger kunne ha skrevet en bok om det å være jøde og oppleve antiemittismen. Eller han kunne ha skrevet en bok om å være soldat og være vitne til den umenneskelige brutaliteten under krigen. Men istedet virker det som om Salinger tok vare på det essensielle ved disse opplevelsene, og brukte dem til å skape en seksten år gammel ung mann som følte seg forvirret og fremmed i møte med livet.

Salinger universaliserte opplevelsen av å føle seg fremmedgjort og skapte en karakter som millioner på millioner av lesere har sympatisert med i sytti år. Hvis du ikke har lest The Catcher in the Rye, vil jeg anbefale deg å gi den en sjanse. Det er ikke sikkert boka treffer deg, men hvis den gjør det, er dette en roman du vil ha glede av i mange år fremover.