Å finne ord som resonnerer

På bussen hjem glodde jeg ut mot Oslofjorden, mens jeg prøvde å forstå meg på hva faen som gikk galt på hytta. I en uke hadde vi kost oss med bading og øl og vannkrig i sakte film, men så oppsto det en sånn knute som iblant knyttes oss mennesker imellom, og hytteturen endte ikke noe bra. Etter å ha brukt to dager på å nøste opp i floken, lente jeg panna mot vindusglasset, mens jeg kjørte langs E18 mot Oslo. Egentlig tenkte jeg å poste et solfylt blogginnlegg som jeg kladdet på hytta i dag, men etter det som skjedde, følte jeg nå for å skrive noe annet enn en gladliste med sommerbøker.

For på bussen hjem hørte jeg på et pianostykke mikset med en tale av filosofen Alan Watts, og selv om jeg har hørt denne miksen hundre ganger før, har ordene aldri gjort det samme inntrykket på meg som de gjorde på vei hjem fra hytta. Nå resonnerte de sterkere enn dynamitt i et ekkokammer, og talen fikk meg til å se det som hadde skjedd fra en helt ny vinkel. Selv om det kan høres banalt ut, fikk jeg den merkelige følelsen av at disse ordene var skrevet akkurat for min situasjon. Talen er fra en foredragsserie, der Watts ber oss tenke over følgende tankeeksperiment:

«So then, let’s suppose that you were able every night to dream any dream you wanted to dream, and that you could for example have the power within one night to dream 75 years of time, or any length of time you wanted to have.

And you would, naturally, as you began on this adventure of dreams, you would fulfill all your wishes. You would have every kind of pleasure during your sleep. And after several nights of 75 years of total pleasure each you would say ‘Well that was pretty great’. But now let’s have a surprise, let’s have a dream which isn’t under control, where something is gonna happen to me that I don’t know what it's gonna be.

And you would dig that and would come out of that and you would say ‘Wow that was a close shave, wasn’t it?’. Then you would get more and more adventurous and you would make further- and further-out gambles what you would dream. And finally, you would dream where you are now. You would dream the dream of living the life that you are actually living today.»

Portrett av Alan Watts. Miksen kan høres i sin helhet på YouTube

Alan Wilson Watts, født 1915 død 1973, beskrev seg selv som en «spiritual entertainer», og den beskrivelsen synes jeg treffer midt i blinken. Watts klarer på en særegen måte å gjøre kompliserte filosofisk-spirituelle konsepter underholdende. Han er en mester i å vri om på en etablert tanke og vise oss baksiden av tankemønstrene våre, som er akkurat hva jeg mener Watts gjør i sitatet over. Jeg vet ikke med dere, men hvis jeg kunne drømme akkurat hva jeg ville, ville det startet med minst 75 år fulle av hedonistisk nytelse, slik Watts beskriver. Men hva kommer etter det?

Ville ikke den forutsigbare lykken tilslutt bli kjedelig? Ville vi ikke etter hvert ønske oss uvisshetens spenning? Selv om dette innebærer muligheten for å bli såret i leken, fordi det er den muligheten som gjør opplevelsene ekte?

Alt tatt i betraktning, ville jeg ønsket meg dette. Eller, jeg vet at på bussen på vei hjem fra hytta var det dette jeg trengte å trøste meg med. Budskapet til Watts, slik jeg tolker det, var nøyaktig det jeg trengte å fortelle meg selv: At et liv der alt bare er fun & games ikke er det jeg egentlig ønsker meg. Jeg ønsker meg et virkelig liv, selv om det nødvendigvis innebærer dårlig vær iblant. Og på samme måte som et tre trenger å røskes av vinden for å bygge en solid stamme, trenger vi mennesker å røskes i engang iblant, slik at vi kan reflektere og bli sterkere.

Det finnes mange sider til den «spirituelle underholderen», både lyse og mørke, og jeg håper det senere blir flere innlegg om Watts senere.

Nå som det har gått noen dager, og uværet har blåst over og vannet heldigvis er stille igjen, har jeg spurt meg selv om det var helt tilfeldig at jeg skrudde på akkurat denne miksen? Var det tilfeldig at jeg fikk lyst til å lytte til akkurat Alan Watts, eller var det slik at jeg (under)bevisst fant frem til denne talen fordi jeg hadde et eller annet behov for å støtte meg til disse ordene. Jeg er ikke sikker. Men det jeg vet er at jeg har hatt lignende opplevelser før. Mens jeg har vært i en eller annen sinnsstemning — eksaltert, melankolsk, glad, deppa, forvirret, tankefull — har jeg bevisst eller ubevisst funnet frem til litteratur som virkelig har klart å sette ord på en følelse jeg ønsker å forstå bedre. Og når jeg skriver litteratur, mener jeg her litteratur i bred forstand, som i alle språklige uttrykksformer hvor vi føler vi finner noe som resonnerer, om det så er romaner, sangtekster, taler, dikt, sitater, etc..

Litteratur utvider nemlig ikke bare forståelsen vår av den ytre verdenen, men den fungerer også som et speil mot den indre. Vi kjenner oss igjen i andres opplevelser og tanker, og kan bruke deres refleksjoner til å orientere oss i våre egne. Dermed blir det å lese ikke bare gledelig i seg selv, men jeg tror det også får oss til å bygge opp et personlig hvelv av sitater, ordspråk, inntrykk og poenger som vi akkumulerer bok for bok, tale for tale, sangtekst for sangtekst. Så, i helt uforutsette øyeblikk, kommer dette hvelvet til nytte, og vi kan åpne det opp og plukke ut en tanke som hjelper oss å sette farge på en følelse.

Et eksempel på dette var da jeg sto midt oppi det som skjedde på hytta og refererte til et sitat fra en film, hvor hovedkarakteren siterer en forsker, som igjen siterer en hinduistisk skrift ... og slik nyttegjør tusen år gamle tanker seg på store og små vis. Men det eksempelet får jeg komme tilbake til ved en senere anledning, kanskje sammen med lista over sommerbøker.