Filmanbefaling for en poetisk aften

I går fylte vi kjelen med maiskorn og smør, og da trykket ble høyt nok innenfor skallene, ekspanderte maiskorna i løpet av millisekunder til små smaksrike hvite skyer med popkorn, som ble servert til Jim Jarmusch’ film Paterson.

paterson-poster01.jpg

Filmen tar for seg en uke i livet til en bussjåfør som skriver dikt. Sjåføren spilles av Adam Driver, som mange av oss er blitt vant med å se som den onde Kylo Ren i Star Wars. Men i filmen Paterson spiller han bussjåføren Paterson, fra byen Paterson, som liker diktsamlinga Paterson, og som i motsetning til Kylo Ren, er en svært lite konfliktfylt mann. Paterson streber verken mot hevn eller å herske over galaksen. Paterson virker mer opptatt av å formulere skarpe og sanne beskrivelser av omgivelsene, fokusert mot de små detaljene. Helt fra åpningsscenen, der vi ser ham skrive et kjærlighetsdikt med utgangspunkt i blå fyrstikker, og gjennom hele filmen får vi servert mange fine strofer ut av notatboka hans. Et eksempel er diktet «Another One»:

Another One

When you’re a child you learn there are three dimensions
Height, width and depth
Like a shoebox
Then later you hear there’s a fourth dimension
Time
Hmm
Then some say there can be five, six, seven…

I knock off work
Have a beer at the bar
I look down at the glass and feel glad

 Adam Driver has joined the light side.

Adam Driver has joined the light side.

Paterson viser ingen interesse mot å få diktene publisert, og han er tilbakeholden med å lese dem, selv for samboeren. Vi seere føler oss dermed privilegerte som får høre dem, og jeg kan legge til at dersom noen har lyst til å faktisk lese flere av disse diktene, så er de skrevet av den amerikanske samtidspoeten Ron Padgett, regissørens favorittpoet, på forespørsel av Jarmusch.

Filmen har et fint tempo. Hver scene er passe lang i forhold til innholdet, som er hva vi kan forvente av en så erfaren regissør. Akkurat som diktene vi får høre, konsenterer handlingen seg ikke om de store og dramatiske begivenhetene, men om livets små vakre detaljer. «Beauty is often found in the smallest details» er slagordet fra traileren, og gjennom filmen får vi se Paterson tilbringe tid sammen med samboeren, på jobben, på puben, og i byen Paterson. En dag rammes bussmotoren av en elektrisk feil, og vi aner tilløp til dramatikk, men også dette ordner seg uten at noen større skader skjer. Men det gjøres et poeng ut av hvordan karakterene rundt ham reagerer: alle sammen snakker de om hvordan bussen sikkert kunne blitt til en «fireball», noe Paterson bare ler vekk.

 «I look down at the glass and feel glad»

«I look down at the glass and feel glad»

Den samme latteren klarer ikke Paterson å holde tilbake da en ulykkelig forelsket mann stormer inn på puben og deklamerer sin kjærlighet i svært svulstige vendinger. Først virket dette usympatisk av Paterson, men det sier også mye om hans sinnelag. Det er livet her og nå, gjerne beskrevet med kirurgisk presisjon, uten verken for mye eller for lite, som står i fokus. Det virker ikke som Paterson rydder særlig plass til det melodramatiske. Og nettopp derfor blir det også spennende, da Paterson skriver i notatboka:

If you ever left me
I’d tear my heart out
and never put it back

 «Poetry in translations is like taking a shower with a raincoat on.»

«Poetry in translations is like taking a shower with a raincoat on.»

Det kan her virke som om de samme dramatiske følelsene Paterson smiler av hos andre, tidvis også dukker opp hos ham selv, gjennom poesien. Kanskje notatboka er hans mest betrodde samtalepartner?

Det som i hvert fall er sikkert, er at han bryr seg mye om Laura. For like mye som filmen viser poesi og hverdager, portretterer den også et befriende funksjonelt parforhold. Her glitrer også detaljene som gull; vi ser hvordan kjæresten Laura virkelig er redd for at noe skal skje med Patersons notatbok, som er det eneste sted der diktene hans er skrevet ned. Paterson på sin side er gjennom hele filmen er støttende til hennes kunstneriske sidesprang, enten det er å male deler av leiligheten svart, eller å bruke mye penger på en gitar, slik at hun kan få oppfylt drømmen sin. «Hvilken drøm er det igjen?» spør Paterson, og da Laura lyser opp og sier den der hun er en countryartist i Nashville, selvsagt!

 Laura drømmer om at kakene hennes gjør det stort på lørdagens Farmer’s Market, og Paterson tipser vennene på puben om hvor de får kjøpt byens beste cupcakes neste lørdag.

Laura drømmer om at kakene hennes gjør det stort på lørdagens Farmer’s Market, og Paterson tipser vennene på puben om hvor de får kjøpt byens beste cupcakes neste lørdag.

Flere ganger trodde jeg disse scenene ledet opp mot en samlivskonflikt. Vi forstår at paret ikke har spesielt god råd, og vi ser på Paterson at han synes det er mye å bruke flere hundre dollar på et impulsivt gitarkjøp. Men han respekterer Laura når Laura sier at gitaren er viktig for henne. Akkurat som Laura godtar Patersons små særheter, som at han ikke ønsker å eie en mobiltelefon. De unngår å lage unødvendige konflikter over små irritasjonsmoment, og når de faktisk maser på hverandre, springer det ut av omtanken de har for hverandre. Kan det være at regissøren prøver å fortelle oss noe her?

Når det kommer til filmens poetiske innflytelser, er det tydelig at William Carlos Williams er både inspirasjonskilde og favoritt. Jeg tenkte skrive mer utfyllende om Williams poesi i neste blogginnlegg, men vil foreløpig si at dette er poesi som gjerne viser oss kvaliteter ved det vi både vet og verdsetter, men også lett overser.

Poesi har muligheten til å fokusere synet vårt på tingene vi fort glemmer hvor verdifulle faktisk er. Enten det er kjærestens hvite og svarte cupcakes, eller de kalde og saftige plommene i kjøleskapet. På den måten kan filmen Paterson sees som ett langt dikt. Filmen er ingen flukt fra den tarvelige hverdagen, men en varm tilbakevending til den. Så enten du er nysgjerrig på diktene, eller bare ønsker å se en kontemplativ film om livets små og vakre detaljer, så vil du i begge tilfellene elske Paterson. Eller så har vi alltids Star Wars.

mmtcciz7hwmafny8xlzq.jpg
Politisjefen som tvang betjentene til å lese bøker

I Nezahualcóyotl spraymalte rivaliserende kriminelle gjenger husveggene med gjengtegn for å markere territoriene sine, mens politibetjenter kjørte opp til gjenglederne og plukket opp bestikkelser for å systematisk overse narkotikatrafikk og kidnappinger. Nezahualcóyotl, populært kalt «Neza», er en forstad utafor Mexico by. De gangene volden eskalerte helt ut av kontroll i Neza, var det ikke uvanlig at militære styrker ble satt inn. Dette var på starten av 2000-tallet. Så ble sosiologen Jorge Amador valgt som politisjef, og en av reformene han innførte for å bedre forholdene til Nezas drøye én million innbyggere, var å gi politiet en leseliste.

Hvis jeg sier politibetjent i Mexico, tenker du kanskje ikke på beleste offiserer som diskuterer Don Quijote i lunsjpausen? Men det var nøyaktig det politisjefen ønsket å forandre:

amador sitat.jpg

Dette svarer politisjef Jorge Amador på spørsmål om hvorfor politistyrken ble tildelt en leseliste med litterære verk og fikk ordre om å lese minimum ett verk i måneden. Videre sier han at: «En politibetjent må være verdensvant, og bøker beriker oss indirekte med erfaringer.»

En av sersjant i motorsykkelpatruljen, Benito Espinoza, sier at hans favorittbok er Art of War, skrevet av Sun Tzu for over 2500 år siden. «Enhver politibetjent bør lese den. Den forteller hvordan vi bedre håndterer konflikter. Og det er det vi gjør hver dag. Vi håndterer konflikter.»

 De gangene volden eskalerte ut av kontroll, ble militære styrker satt inn.

De gangene volden eskalerte ut av kontroll, ble militære styrker satt inn.

Andre verk på leselisten inkluderer Hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez, Den lille prinsen av Antoine de Saint-Exupéry, verk av Edgar Allan Poe, Honoré de Balzac, Octavio Paz, Agatha Christie, Arthur Canon Doyle. Jeg elsker tanken på at meksikansk politi sitter i lenestolen og koser seg med Sherlock Holmes! I tillegg leser de nyere krimnoveller, bøker av lokale forfattere og essayer om meksikansk kultur.

Som en tilleggsaktivitet til lesinga, ble politistyrken oppfordret til å delta i lesersirkler og diskutere bøkene med litteraturformidlere. Selv om deltakelse i lesesirklene ikke var påkrevd, ville det telle positivt hvis betjentene ble vurdert til forfremmelse. Kom igjen, Oslo politidistrikt, kan ikke dere også påskjønne lesning av klassiske litterære verk blant Oslos politibetjenter? Jeg melder meg frivillig til å lede diskusjonsgruppen asap.

 Nezahualcóyotl, forstaden som antagelig har verdens mest beleste politi.

Nezahualcóyotl, forstaden som antagelig har verdens mest beleste politi.

Det virker kanskje ukonvensjonelt å kreve av politiet at de skal lese bøker, men jeg synes overhodet ikke de virker ulogisk. Forskning gjort blant annet ved Universitetet i York (og etter hva jeg leser også en rekke andre universiteter), viser at skjønnlitterær lesning gir tydelige positive utslag på våre evner til å sette oss inn i andres følelser og tankesett. Lesning gjør oss til mer empatiske mennesker, skal vi tro forskningen. Og ønsker vi ikke et politi som er knallgode til å sette seg inn i hodet til både offer og overgriper? Som forstår tankesettene som skaper korrupsjon, og som om de ikke akkurat har sympati med de kriminelle, evner å ha en empatisk forståelse av hvorfor de begår handlingene de gjør?

Den obligatoriske lesningen ble supplert med andre tiltak slik som kortere jobbskift (lesing tar tid), avskjedigelse av korrupte betjenter, økning av grunnlønnen til politiet, pluss en rekke andre operasjonelle tiltak. Resultatet av arbeidet ble tryggere nabolag, og en befolkning med større tiltro til politiet.

 «En politibetjent må være verdensvant, og bøker beriker oss indirekte med erfaringer», sier Jorge Amador.

«En politibetjent må være verdensvant, og bøker beriker oss indirekte med erfaringer», sier Jorge Amador.

Resultatet er både hjertevarmende og positivt, men når jeg tenker på politistyrken i Nezahualcóyotl, er det ikke bare resultatene som varmer meg. Det er også tankegangen som ligger til grunn for tiltakene. Tankegangen om at våre kommunikative ferdigheter, dedikasjonen vår til det vi driver med og våre empatiske evner med fordel kan styrkes gjennom lesning av skjønnlitteratur. Det er en uortodoks strategi for å bekjempe korrupsjon, men hvorfor ikke?

Den resultatorienterte kulturen vår krever ofte raske bevis på hvorfor en aktivitet er nyttig, som kan gjøre at saktegående aktiviteter som lesning — der du bok for bok, karakter for karakter, over en lang periode sakte utvikler dine kognitive evner — velges vekk i konkurranse med tiltak der resultatene enklere kan plottes inn i et regneark. Men slik som eksempelet i Mexico viser, kan disse saktegående aktivitetene være både gode og populære strategier. Det er kanskje ikke så lett å kvantifisere hvordan det å gruble over skjebnen til familien Buendía i Hundre års ensomhet gjør deg til en bedre offentlig tjenestemann, men hvis man stopper og tenker over det, gir det mening.

***

Materialet til mye av blogginnlegget har jeg fra litteraturprofessor James Woods flotte bok How Fiction Works, supplert med artikkelen “Words on the Street” i Financial Times og “Literature classes help maligned Mexican police to go by the book” i The Guardian. Forskningsrapporten fra Universitetet i York fant jeg gjennom artikkelen “Skjønnlitteratur kan gjøre oss mer empatiske” på forskning.no.

Håkon Jarle Sveen
Snille hvite menn som elsker hip-hop

Jeg var elleve. Det var min tur å velge hvilken CD som skulle spilles over bilstereoen. Fra baksetet rakte jeg foreldrene mine 2pacs Greatest Hits, slik at mamma, pappa og meg sammen kunne få høre 2pac rappe om at han pulte dama til Biggie og nå skulle drepe ham, mens vi kjørte til familiehytta. Foreldrene mine protesterte ikke. Noen år tidligere måtte de lide seg gjennom Smurfehits 4, 5 og 6, så dette var vel et steg opp. Men i retrospekt har jeg innsett at det kanskje var litt snålt, det at jeg i så ung alder falt for denne musikksjangeren.

Det var ingen selvfølge at jeg skulle bli så glad i hip-hop. Tekstlinjer om de harde oppvekstvilkårene i ghettoen, om hvordan man i South Central var nødt til å gjøre de verste ting for penger («you made it in a sleazy way, sellin' crack to a kid»), var ikke spesielt overførbart til mine to inntektskilder: utdeling av Osloposten og femti kroner i ukelønn. Jeg vokste opp i Landingsveien på Hovseter. Den samme Landingsveien som Henrik H. Langeland i romanen Wonderboy beskriver som en «sosialdemokratisk enklave midt i Oslos villaborgerlige vestkant». Det fantes sosiale utfordringer på Hovseter også, men det var ikke akkurat noen daglig «war on the streets», for å si det slik.

61HHxUKqdYL._SL1500_.jpg
fugee.jpg

Jeg har lest intervjuer med musikere som sier de ser på stemmen som et hvilket som helst instrument. For dem er det musikaliteten, personligheten og klangen i vokalen som betyr noe, ikke de faktiske ordene vokalisten synger. Noen musikkartister har gått så langt som å si at det kan være forstyrrende om man begynner å konsentrere seg om teksten, at det egentlig er best hvis orda ikke er meningsbærende, men bare fungerer som en ordsuppe av velsmakende soundbites.

Jeg er ikke helt der. For meg redder en god tekst en dårlig sang. Det er mange artister jeg primært liker fordi tekstene deres er fete — ikke på grunn av deres musikalske uttrykk. Kanskje det er fordi jeg ikke er spesielt musikalsk selv, jeg vet ikke. Men jeg tror det har mest med at jeg alltid har likt gode, personlige tekster. Jeg har alltid likt å bli tatt med inn i en annens hode og få oppleve både kjente og ukjente verdener gjennom andres øyne. Her er hip-hop enestående.

Når det kommer til kontemporære musikksjangere, er rapmusikk tekstuelt overlegen. Ingen annen sjanger har levert en så jevn strøm med sterkt tekstmateriale man kan boltre seg i, som det hip-hop har gjort siden nittitallet. Dette er en musikksjanger som hyller gode tekster — og det er en sjanger hvor dårlige rhymes, ghostwriting og manglende evne til å fremføre tekst gjør deg mislykket som artist. Og tekstene spenner vidt. Det finnes ettertenksomme tekstlinjer, som når Kendrick Lamar rapper:

“If I told you that a flower bloomed in a dark room, would you trust it?”

Det finnes introspektive tekstlinjer, som når Kanye West rapper:

“I’m trying to right my wrongs / but it’s funny / them same wrongs helped me write this song.”

Og musikken er selvfølgelig full av artig selvskryt, som når Jay-Z rapper:

“I sell ice in the winter / I sell fire in hell / I am a hustler, baby / I'll sell water to a well”

CsGxzzMUEAAS5sH.jpg

Men i tillegg rommer sjangeren mange brutalt ærlige skildringer av hvordan det var å vokse opp i det som for meg var en helt annen virkelighet enn den jeg kjente til. Jeg husker jeg liksom ikke helt forsto, og syntes det var noe trist over,sangen “Juicy”, der Notorious B.I.G. omtaler julaftener og bursdager som lavpunkt i livet, før han ble rik:

«We used to fuss when the landlord dissed us. / No heat, wonder why Christmas missed us. / Birthdays was the worst days. / Now we sip champagne when we thirst-ay. / Damn right I like the life I live / ‘cause I went from negative to positive»

Det samme emosjonelle sprengkraften i tekstene var å høre bak der i familiebilen på vei til hytta. For på 2pacs Greatest Hits er det også en sang om den tolv år gamle gravide jenta Brenda, som blir forlatt av overgriperen hun forelsket seg i, føder barnet sitt alene på baderomsgulvet, kaster spedbarnet i en søppelkasse, før hun selv blir kastet ut av familien fra hjemmet sitt, prøver seg som prostituert, og tilslutt blir drept.

“Brenda’s Got a Baby” var inspirert av en artikkel som sto på trykk i The New York Times, 29. mars 1991. Dette visste ikke jeg da jeg hørte låta som elleveåring, men jeg kunne engelsk godt nok til å forstå essensen i sangteksten. Når denne verdenen vi lever i nå engang er så fucked at slike ting faktisk skjer (selv om det skjer langt borte fra oss og ikke er dagligdags), er jeg tilhenger av at denne skyggesiden av virkeligheten også spres til de som ikke kjenner seg igjen i den. Steven Levitt, økonom og medforfatter av blant annet Freakonomics, viser i en glimrende TED Talk at det å vokse opp på tidlig nittitallet som en “young black male in inner city America”, var farligere enn å innfinne seg som soldat i den samtidig pågående Gulfkrigen. Selv hvis du ikke hadde en dritt med gjengmiljøene å gjøre. Så når musikkartistene brukte terminologi som “war on the streets”, var dette faktisk en underdrivelse.

Dette blogginnlegget sprang ut av en passasje i romanen Tante Ulrikkes vei, en scene hvor jeg møtte meg selv litt i litteraturspeilet. På en russebuss med ungdommer fra Persbråten på Oslo vest, blir hovedpersonen Jamal overrasket over at disse ungdommene digger den samme musikken som ham:

“Og plutselig dem setter på hiphop. Jeg kødder ikke. Dem setter på “Next Episode”. Og vi bare, liksom vi var så glad. Endelig schpaa musikk, skjønner du, men samtidig vi er litt sånn, hva faen, se på dem potetene der, tror dem kan danse til hiphop. Du veit ikke hvor tæze dem var. Liksom, det er ikke riktig ass. Dem folka der er ikke hiphop. Dem har feit buss og så mange ting, nå dem skal bøffe hiphop også? Vi er hiphop, liksom. Det er vår greie.”

5jjy5jpf1jj62o1yt449icz5g.1000x987x1.jpg
illmatic.jpg

Jeg kan sympatisere med tankegangen til Jamal. Jeg har tidligere skrevet om hvordan det kan oppleves når en tekst virkelig treffer deg, og vet godt at det er en sterk opplevelse, det å få følelsene og kanskje selvfølelsen speilet gjennom en tekst. Det skaper et sterkt, familiært bånd; en trang til å strekke ut armen og gi skribenten en high five for på en måte å ha formulert seg på dine vegne. Derfor forstår jeg også at det kan føles teit når en dude du overhode ikke relaterer til, plutselig også digger det du anser som en stor del av identiteten din.

 Noen andre som kjenner seg igjen?

Noen andre som kjenner seg igjen?

Jeg vet ikke, jeg. Har noen mer grunnlag enn andre til å like noe? Mer rett til å like det? Eller liker man bare det man liker? Har ikke de som har vært med å skape en kultur, de som deltok i slike lokalsamfunn kulturen sprang ut av, de som har formet den, mer hevd på den kulturen enn de som senere kjøper seg et par Timberlands og prøver å hekte seg på?

Eller hva tenker vi? Hvis man begynner å argumentere for at en viss gruppe mennesker har mer hevd på en kultur; at andre ikke har rett til å delta i den kulturen, da er det ikke lenge før man danser på glattisen i meget dårlig selskap. Men på den andre siden føler jeg meg unektelig en smule selvbevisst, hver gang jeg tar meg selv i å sitte der og nynne med på "Ten Crack Commandments". Sånn har det også vært helt siden jeg var elleve: Jeg har alltid følt at det liksom ikke er helt meninga at jeg skal like denne musikken. Men whatever. Jeg liker det jeg liker.

trumpgur.png

På tale om det, så skal dere få høre noe litt morsomt. I løpet av 2018, altså nitten år etter at “Next Episode” ble sluppet, har jeg ved ren tilfeldighet danset til nøyaktig den låta på nattklubb tre ganger, i henholdsvis Oslo, Polen og Colombia. Og jeg drar da ikke mye på nattklubb. Det synes jeg sier litt om hip-hops universelle appell. For på den ene sida kan jeg sitte og argumentere for at sjangerens tekstuniverser gjør musikken spesielt interessant for litteraturinteresserte, men hallo, det finnes selvfølgelig en mye enklere grunn til at jeg liker hip-hop. For selv om jeg ikke på noen måte føler at jeg er hip-hop på samme måte som Jamal i sitatet ovenfor, så vokste jeg opp med denne musikken. Den var en stor del av det som ble spilt på radio. Som ble spilt på fest. Som de større gutta hørte på. Eminem har forklart sin egen populariteten med at han klarte å nå ut til hærskaren av sinte, unge barn, men jeg vet ikke om vi som hørte han i Oslo Spektrum i 2001 nødvendigvis relaterte til å ville rane banker eller voldta mødrene våre:

«Shut up slut, you’re causing too much chaos, just bend over and take it like a slut, okey Ma?! / Oh no, now he’s raping his own mother, abusing her, and we gave him the Rolling Stones cover.»

Kanskje frustrert ungdom var målgruppa hans, kanskje det var dem han ønsket å nå, men musikken fikk et mye større nedslagsfelt enn som så. Nå hører jeg på mye annen musikk også, men det er kanskje ikke så rart at det er hip-hopen jeg husker best fra årene da MTV alltid sto på etter skoletid. Alternativer som Backsteet Boys’ “I Want It That Way”, sangen som dyttet 2pacs “Changes” ned fra førsteplassen på de norske hitlistene i 1999, gjorde ikke like stort inntrykk på meg. Eller, nå mente jeg ikke å skrive noe til forkleinelse for Backstreet Boys. Det er jo blitt spekulert i at vi en dag vil møte Backstreet Boys i himmelen.

Tante Ulrikkes vei

Alle på Stortinget skulle få hvert sitt eksemplar. Politikerne bare måtte lese denne boka. Nå var den her, den store innvandrerromanen, ble det skrevet. Jeg fikk se det lakserosa omslaget med den søte strektegninga i hånda på Jens Stoltenberg, og omtrent da merket jeg at interessen min kjølnet. Når jeg får høre at en bok er en etterlengtet stemme i samfunnsdebatten, da blir jeg alltid litt redd for at folk er mer begeistret for tematikken enn verket. Redd for at det er en av de bøkene du skjønner at er bra, mer enn du føler at den er bra.

Men Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar ble ikke borte. En del instagrammere jeg følger skrev varme anbefalinger, og han jeg bor med kjøpte boka. Lars mente jeg ville like romanen, men jeg lot meg ikke overbevise, før han en dag skjøv vekk frokosten, og leste dette avsnittet for meg:

 Syklet opp til Stovner en kveld og tok noen bilder. Bak sitatet er blokkene Mo og Jamal vokser opp i.

Syklet opp til Stovner en kveld og tok noen bilder. Bak sitatet er blokkene Mo og Jamal vokser opp i.

Da jeg hørte det, våknet interessen min. Ikke bare digget jeg det muntlige språket, men jeg kunne aldri huske å ha lest om en lignende situasjon før. Nå, etter dessverre å ha blitt ferdig med boka (dessverre fordi det ikke er flere sider igjen), er jeg ikke i den minste tvil om at jeg er begeistret. Men hva var det med Shakars fortelling om ungdommene fra Stovner som var så appellerende?

Den «store» romanen
Jeg har aldri likt begreper som den store innvandrerromanen, den store amerikanske romanen, den store oppvekstromanen, den store whatever. Begrepene får det til å høres ut som målet er å presse titusener av forskjellige perspektiver inn i én destillert fortelling og si at sånn er det å være innvandrer. Men det eksisterer aldri bare én fortelling. I motestening til en fagbok, søker ikke en roman å gjøre oss utlært om et tema. Selvfølgelig kan en romankarakter representere noe mange kjenner seg igjen i, men det fine med disse personlige fortellingene er jo at de viser oss hvor forskjellig verden ser ut fra person til person. Dette tror jeg forfatteren ville vært enig med meg i, siden vi i Tante Ulrikkes vei ikke bare blir servert ett perspektiv, men får høre to ganske forskjellige syn på hvordan det kan være å vokse opp på Stovner.

Jamal, den ene hovedkarakteren, er stolt av å representere det vennegjengen kaller T.U.V., altså gata Tante Ulrikkes vei, gata en gammal kollega av meg sa de pleide å kalle Tante Skilsmisses vei, dengang han vokste opp der på syttitallet. Her føler Jamal seg hjemme, og selv om vi både åpenlyst og mellom linjene kan lese om hvordan vanskelige forhold, manglende oppfølging og regelrett rasisme gjør livet vanskelig for ham, har Jamal også en deilig vitalitet og begeistring for alt han liker, slik som hip-hop, vennene sine, lillebroren Suli, og det å kunne tjene sine egne penger. Jamal bryr seg ikke om at blokkene han bor i er slitne. Faktisk blir han provosert når kommunen skal renovere og forandre på stedet han vokste opp:

 Bakgrunnsfoto: Wikimedia Commons

Bakgrunnsfoto: Wikimedia Commons

I kontrast lengter den andre hovedkarakteren Mo vekk. Gjennom alle åra på Bredtvet videregående, drømmer Mo om å begynne på universitetet. Drømmer om å komme seg unna Stovner, hvor det virker som han driver med lite annet enn skole, og hvor han har få nære venner. Mens Jamal er utadvendt og pratsom, er Mo innesluttet og forsiktig, og han lar seg irritere over de på Stovner som snakker med et språk fullt av ass og jævlig og heftig. Men livet utafor Stovner er ikke lett det heller, og det er gjennom Mos blikk vi får servert noen av de mest nedslående episodene i boka, som da Mo blir stoppet på Gardermoen på vei hjem fra ferie:

«Hvilken skole gikk jeg på som barn? Hva het statsministeren? Når ble Norge uavhengig fra Danmark? Jeg klarte ikke smile mer. Ryggen fortsatte å verke. Hodet også. Jeg hadde vært våken i nesten et døgn. Da han ba meg gjengi andre linje i «Ja, vi elsker», bikka det helt over. Jeg slo ut med armene og ropte til han: «Hvem faen tror dere egentlig at jeg er a?!» Jeg hørte lyden av en stol som skrapte mot gulvet. Politimannen bak meg sto over skulderen min. Kollegaen bak skrivebordet ga tegn til at det var i orden. «Hvem faen du er?» smatta han og lente seg tilbake i kontorstolen. «Ja, det er jo det jeg prøver å finne ut av da.» «Jeg har bodd her hele livet», sukka jeg oppgitt.»

Å bli huket inn av politiet i passkontrollen, er ikke en situasjonen jeg kjenner meg igjen i. Men det er mange beskrivelser i boka hvor jeg faktisk gjør det. Fordi Shakar skriver om Oslo. Han skriver om studiehverdagen på Blindern. Om sesjon på Akershus festning. Om russetreff på Tryvann. Han skriver om brune puber på Grønland, der det bare er:

«sånn utlendinger som kom på Norge i går liksom, og sånne norske, du veit, sånne skikkelige alkiser. På bakken inne der det ligger masse øl. Sånn når du går, skoa din sitter fast som lim, skjønner du? Skikkelig nasty. Jeg tenkte liksom, fuck det her a, jeg er ghetto som faen, men det her er for søppel.»

Joda, det er flere av oss som startet helgefestinga på sånne puber; de eneste vi kom inn på da vi egentlig var for unge til å dra ut på byen.

 Heldigvis lyste verdens største lampe den kvelden jeg var der.

Heldigvis lyste verdens største lampe den kvelden jeg var der.

Men Jamal forteller også om hvordan det er å bli nektet inngang fordi utestedet er fullt, har en høyere aldersgrense, eller plutselig krever medlemskort når Jamal og kompisene hans kommer. På den første puben jeg jobbet som bartender, opplevde jeg en gang den paradoksale situasjonen der min pakistanske sjef fortalte at han ikke ønsket å slippe inn for mange innvandrere. Disse holdningene provoserer meg grenseløst, fordi jeg har jo ikke lyst til å bo i et kjipt samfunn der minoriteter forskjellsbehandles og likeverd er et tomt ord.

Selvfølgelig er jeg glad for at jeg selv ikke blir negativt behandlet på grunn av min hudfarge, mitt livssyn, eller på grunn av plassen der jeg vokste opp. Men jeg hater at dette skjer i hjembyen min, så innmari tett der jeg bor. Zeshan Shakar sa til VG at han «ville skrive noe om hvordan verden ser ut for dem som blir snakket veldig om - og hvordan det påvirker dem. Om hvordan det er å vokse opp og hele tiden få høre at du bor på et dritkjipt sted og sikkert har en dritkjip familie». Det å gi en stemme til de som vokser opp på stedene vi strengt tatt bare hører dritt om i media, det er viktig, og på den måten er Tante Ulrikkes vei en viktig bok. Etter å ha lest den, er jeg enig i at den gjerne kan ligge på nattbordet til våre folkevalgte.

 Karakterene i boka gjør sterkt inntrykk. Jeg kunne tenkt meg en egen oppfølger om bi-karakteren Sarah. Hva skjedde egentlig med henne, Shakar?

Karakterene i boka gjør sterkt inntrykk. Jeg kunne tenkt meg en egen oppfølger om bi-karakteren Sarah. Hva skjedde egentlig med henne, Shakar?

Men for meg finnes det en enda bedre grunn til å lese Tante Ulrikkes vei, som ikke handler om aktualitet, politikk, rasisme eller viktighet. Og det er at det er en jævlig bra bok. Shakar har skrevet frem troverdige karakterer, som havner i situasjoner det er spennende å lese om. Kanskje spesielt for oss som med ungdomstida vår på 2000-tallet, som har så mye vi kan kjenne oss igjen i. For selv om Jamal synes det er rart at ungdommene på russebussen fra Persbråten hører på den samme hip-hopen de hører på i T.U.V., så er det nå engang sånn at hip-hop er noe mange av oss digger, selv de som ikke kjenner seg like mye igjen i sangtekstene som det Jamal gjør. Men dette med at overbeskyttet middelklasseungdom elsker sanger om å deale drugs og drepe politimenn, det syntes jeg fortjente et eget blogginnlegg. Snakkes

Hyllest til en bok: Stefan Zweig om sjakk og lengselen etter å lese

Resten av Oslo er på festival, men noen må jo sitte inne med en god bok også. I går koste jeg meg med Stefan Zweigs nydelige Sjakknovelle, som inneholder en absolutt enestående beskrivelse av hva en bok kan bety. Handlingen utspiller seg under annen verdenskrig, på en dampferge mellom New York og Buenos Aires, der verdens fremste sjakkspiller Mirko Czentovic blir utfordret av den ukjente doktor B., en mystisk og halvgal mann som nylig har sittet månedsvis i fangenskap i en av Gestapos fengselsceller. I cellen hadde ikke doktor B. tilgang til noen form for adspredelse, og ble nesten drevet til vanvidd. Den eneste mellommenneskelige kontakten han hadde, var med offiserene under de brutale forhørene. Ellers hadde han ingen å snakke med. Ingen å dele tankene sine med. Ingen musikk. Ingen latter. Ingen underholdning. Ingenting — utenom sporadiske forhør med et nådeløst hemmelig politi.

Timer blir til dager, dager blir til uker, uker blir til måneder. I fengselcella holder Dr. B. bokstavelig talt på å dø av kjedsomhet. Men så! Under en av møtene med Gestapo skimter doktor. B konturene av en bok i jakkelomma på frakken som en offiser har slengt fra seg. En bok! En redning, fra all denne kjedsomheten, tenker han, og etter mye strev, lykkes doktor B. med å smugle denne boka tilbake til cella si. Det som følger er en lengselsfull og hjertelig hyllest til disse analoge gjenstandene vi er så glade i:

 Han drømmer altså om å finne Goethe eller Homer, og så viser det seg at han har stjælt en bok med 150 sjakkpartier. Jaja. Bakgrunnsfoto:  Jeswin Thomas  via  Unsplash

Han drømmer altså om å finne Goethe eller Homer, og så viser det seg at han har stjælt en bok med 150 sjakkpartier. Jaja. Bakgrunnsfoto: Jeswin Thomas via Unsplash

Det er ikke vanskelig å forestille seg at en bok mildt sagt er et kjærkomment innslag, om man er blitt kastet inn i et nakent fangehull av Gestapo i 1941, og tvunget til å leve der i månedsvis uten noen form for estetisk, mental eller underholdene stimuli.

Men hva da med vår moderne livssituasjon i 2018? I motsetning til doktor. B., er ikke vi sultefôret på underholdning. Vi er overeksponerte. Utfordringen vår er ikke at vi desperat mangler noe å okkupere fantasien med. Utfordringen vår er at vi må si nei til disse tilbudene iblant, skal vi ha håp om å få noe gjort.

 Et av mange treffende sitater fra svarthvitt-filmen  Frances Ha  .

Et av mange treffende sitater fra svarthvitt-filmen Frances Ha.

Og det er ikke alltid lett å si nei. Når jeg sjekket kinoprogrammet denne uka, klarte jeg ikke å velge mellom alt som fristet (som endte med at jeg stakk på kino to ganger). Valgets kval dreide seg da også kun om det begrensede antallet kinofilmer som gikk mellom syv og ni den kvelden. Hvis vi skulle inkludert den astronomiske katalogen av knallgode tv-serier, spill, dokumentarer, filmer og superinteressante foredrag som alltid er tilgjengelig ved et par tastetrykk, er det krystallklart at vi lever i en helt annen virkelighet enn den Dr. B. befant seg i, da han ble overlykkelig av å kunne lese en enslig bok. Vår tilgang på hjernetrim og underholdning oppdateres og fornyes i et tempo mye raskere enn det er mulig å konsumerer, som i praksis gjør tilbudet ubegrenset.

 Sjakkspillere på gata i Filippinene. Foto:  Jeswin Thomas  via  Unsplash

Sjakkspillere på gata i Filippinene. Foto: Jeswin Thomas via Unsplash

Og likevel fortsetter vi å lese bøker. Selv i en verden av VR-opplevelser, 4K HDR 60FPS MMORPGs, og kinofilmer som selskapene betaler en svimlende halv milliard dollar for å gi ut, i håp om at vi skal kjøpe en kinobillett, så velger vi likevel ofte å lese en bok. Lese en personlig fortelling én alenepappa kanskje diktet opp over et par år etter at unga hadde lagt seg. Eller lese en kort roman som ble til i eksil. Jeg synes det forteller oss mye om hvilken glede og kraft som finnes i gode fortellinger som Stefan Zweigs Sjakknovelle. Jeg håper å lese mer av den forfatteren neste uke — hvis jeg ikke blir distrahert av en god film, da. Nesten godt jeg ikke er interessert i sport.

Håkon Jarle Sveen
5 fine bøker for sensommeren

Sommerferie er eskapisme. Jeg synes det svenske ordet sommarlov sier det så fint: dette er perioden da dagliglivets lover settes til side og sommeren regjerer. Nå har sensommeren kommet, men her i det nye Syden vil jo varmen ingen ende ta. Det passer meg bra, jeg som hadde lyst til å komme med noen bokanbefalinger for ferien.

Selv om enkelte bruker sommeren til å fortære tunge klassikeren som lenge har ventet i bokhylla, tror jeg de fleste av oss er sultne på noe lett og spennende denne årstiden. Noe vi gleder oss til å gyve løs på alle de timene vi har til rådighet. Noe som tar oss med vekk fra den vanlige tralten og inn i en helt annen (bok)verden. Jeg synes de beste bøkene å lese om sommeren er de som virkelig setter igang dagdrømmene våre. Sånn sett kunne denne listen vært mye lengre, og burde vel inneholdt både fantasy og krim, men jeg har ihvertfall samlet fem romaner jeg forbinder med sol og ferie, og håper dere finner noe dere liker så godt at dere nesten glemmer å smøre dere.

a5c04fd3157b56eb93479e626b828fab--roman-candle-beat-generation.jpg

On the Road
Hvis vi virkelig ønsker å drømme oss bort med reiseglade og unge eventyrere, hvorfor ikke gå helt tilbake til røttene? Kultklassikeren On the Road fra 1953, skrevet av beat-forfatteren Jack Kerouac, er en ikonisk bok om livet på landeveien. Men til tross for jævlig gode beskrivelser av motkulturen i femtitallets New York, Chicago og San Francisco, er ikke On the Raod en reisebok. Ikke i den forstand at den handler om en spesiell destinasjon. Men det er en roman om det å reise, om gleden av å være rotløs, være på farta, åpne både hodet og hjertet for nye opplevelser og inntrykk – alt sammen pakket inn i glorifiserte og lykksalige beskrivelser av en mann i tjueårenes herlige hånd-til-munn tilværelse. Hvis du har lyst til å drømme deg vekk med en klassiker; og da ikke en klassiker i betydningen gammel og kjedelig, men i betydningen fortsatt relevant, så er det ikke feil med denne romanen, som har fascinert generasjoner av lesere, musikere, vagabonder og forfattere i snart sytti år.

e82ed863e145a7dcfa40cdaaa788dd2f.jpg

The Beach
Denne dritfete backpackerromanen fra 1996 viderefører mye av den litterære tradisjonen On the Road var med på å skape. Jepp, The Beach er den som ble filmatisert med Leonardi DiCaprio, og jepp, boka er bedre enn filmen. Romanen er skrevet av Alex Garland, multitalentet som i 2018 regisserte Annihilation og tidligere skrev og regisserte den fantastisk robot-creepy filmen Ex-Machina. I usminket og muntlig stil skildrer Garland en gjeng unge backpackere som lever for å finne den perfekte stranda. Da de får adgang til en hemmelig innelukket strand på en øy i Thailand, helt skjult fra kommersiell masseturisme, organiserer de der sitt eget samfunn, hvor de blant annet kan røyke så mye marihuana de vil, spille Street Fighter II på Game Boy til batteriene dør, og ikke trenger å gjøre annet enn å dele på noen enkle plikter for å få livet til å gå rundt. Men hvor lenge holder dette idylliske samfunnet ut, når noen utnevner seg til ledere og blir litt for ivrig etter å bosse andre rundt? Og hva er egentlig greia med marihuanaplantasjen på andre siden av øya, den med alle de væpnede vaktene?

71ZcEEuNMFL.jpg

Kafka på stranden
Japansk litteratur har fått mye medfart her til lands denne våren. Mange har skrevet om japanske litteratur, som også var tema for vårens litteraturfestival på Lillehammer. Mitt andre blogginnlegg var også en begeistret anbefaling av I misosuppen, en grufull roman om Tokyos sexindustri, og jeg gleder meg til å skrive mer om japans litterære talenter fremover. Men fortsatt forbinder de fleste japansk litteratur først og fremst med den populære Haruki Murakami, som også var den første forfatteren jeg leste fra solens land. Det verket jeg er mest begeistret for av de jeg har lest av ham, er Kafka på stranden. Dette er en fantasifull fortelling som annenhvert kapittel skifter mellom to hovedpersoner. Den ene er Kafka Tamura, en femtenåring på rømmen som plages av Ødipuskompleskset hans far spådde for ham da han var syv, og så er det den gamle snåle herren Nakata, som både kan få merkelige gjenstander til å falle fra himmelen, og som kan konversere med katter. Og så handler det selvfølgelig om alle kattene. Det blir ikke for weird for oss nordmenn, men boka inneholder en god dash av den magiske realismen både japan og Murakami er kjent for, og på den måten er Kafka på stranden en fin inngangsport til japansk litteratur generelt – i tillegg til å være en glimrende bok å drømme seg vekk i nå i sommervarmen.

91twTG-CQ8L.jpg

Little Fires Everywhere
Jeg vil også minne om Celeste Ngs Little Fires Everywhere, som jeg skrev om tidligere, og som egner seg godt som sommerlektyre. Fortellingen følger forskjellige beboere i en rik forstad i Cleveland, som splittes i et vanskelig adopsjonsspørsmål som får medias søkelys. Boka er spennende og medrivende, samtidig som den gir oss lesere noe å gruble på. Den er alvorlig, men ikke for mørk, og karakterene er godt skrevet frem og nøye gjennomtenkt. Siden flere av seks karakterene er i tenårene, får vi også lest om feilslåtte forelsker, pøbelstreker, aborter og seksuelle debuter, forfatteren har en reflekterende og nostalgisk tilnærming til fortiden. Med andre ord er dette en god mulighet til både en spennende historie og et nostalgisk tilbakeblikk.

sommerboken.jpg

Sommerboken
Farmor og lille Sophia bor på en øy i Finskebukta, og gjennom en samling fortellinger leser vi om hva de to gjør sammen om sommeren. Det dukker opp andre karakterer i boka også, som den rike Direktøren, katten Mappe og pappaen til Sophia, men stort sett er det bestemor og barnebarn det handler om. Romanen er skrevet i 1972 av Tove Jansson, den finlandssvenske forfatteren som tidligere skapte Mummitrollet. Sommerboken har siden den gang, etter hva jeg har skjønt, blitt en stor sommerklassiker. Selv leste jeg den for første gang forrige helg, og syntes den var koselig fra perm til perm, og på sitt beste var den vakker. Romanen har også flere melankolske partier, blant annet med en mor som er død og en far som spiller en tvetydig rolle gjennom hele boka. Tempoet er rolig og fortellingene motstandsløse, men bak hver fortelling ligger det mye usagt, som vi lesere blir gående og grunne på mens vi fryder oss over den lekne bestemora og det veslevoskne barnebarnet.

 Her hygger jeg meg på stranda i Hurum. Utenom  Sommerboken  har jeg i ferien også lest  Hasj og Høykultur  av Tobias Nordbø, og blitt ferdig med  Infinite Jest  av David Foster Wallace; to romaner med tematisk likhet, men som jeg må innrømme ikke har så mye å gjøre med sommer.

Her hygger jeg meg på stranda i Hurum. Utenom Sommerboken har jeg i ferien også lest Hasj og Høykultur av Tobias Nordbø, og blitt ferdig med Infinite Jest av David Foster Wallace; to romaner med tematisk likhet, men som jeg må innrømme ikke har så mye å gjøre med sommer.

 

 

 

Håkon Jarle Sveen
Å finne ord som resonnerer

På bussen hjem glodde jeg ut mot Oslofjorden, mens jeg prøvde å forstå meg på hva faen som gikk galt på hytta. I en uke hadde vi kost oss med bading og øl og vannkrig i sakte film, men så oppsto det en sånn knute som iblant knyttes oss mennesker imellom, og hytteturen endte ikke noe bra. Etter å ha brukt to dager på å nøste opp i floken, lente jeg panna mot vindusglasset, mens jeg kjørte langs E18 mot Oslo. Egentlig tenkte jeg å poste et solfylt blogginnlegg som jeg kladdet på hytta i dag, men etter det som skjedde, følte jeg nå for å skrive noe annet enn en gladliste med sommerbøker.

For på bussen hjem hørte jeg på et pianostykke mikset med en tale av filosofen Alan Watts, og selv om jeg har hørt denne miksen hundre ganger før, har ordene aldri gjort det samme inntrykket på meg som de gjorde på vei hjem fra hytta. Nå resonnerte de sterkere enn dynamitt i et ekkokammer, og talen fikk meg til å se det som hadde skjedd fra en helt ny vinkel. Selv om det kan høres banalt ut, fikk jeg den merkelige følelsen av at disse ordene var skrevet akkurat for min situasjon. Talen er fra en foredragsserie, der Watts ber oss tenke over følgende tankeeksperiment:

«So then, let’s suppose that you were able every night to dream any dream you wanted to dream, and that you could for example have the power within one night to dream 75 years of time, or any length of time you wanted to have.
         
And you would, naturally, as you began on this adventure of dreams, you would fulfill all your wishes. You would have every kind of pleasure during your sleep. And after several nights of 75 years of total pleasure each you would say ‘Well that was pretty great’. But now let’s have a surprise, let’s have a dream which isn’t under control, where something is gonna happen to me that I don’t know what it's gonna be.

And you would dig that and would come out of that and you would say ‘Wow that was a close shave, wasn’t it?’. Then you would get more and more adventurous and you would make further- and further-out gambles what you would dream. And finally, you would dream where you are now. You would dream the dream of living the life that you are actually living today.»
 Portrett av Alan Watts. Miksen kan høres i sin helhet på  YouTube

Portrett av Alan Watts. Miksen kan høres i sin helhet på YouTube

Alan Wilson Watts, født 1915 død 1973, beskrev seg selv som en «spiritual entertainer», og den beskrivelsen synes jeg treffer midt i blinken. Watts klarer på en særegen måte å gjøre kompliserte filosofisk-spirituelle konsepter underholdende. Han er en mester i å vri om på en etablert tanke og vise oss baksiden av tankemønstrene våre, som er akkurat hva jeg mener Watts gjør i sitatet over. Jeg vet ikke med dere, men hvis jeg kunne drømme akkurat hva jeg ville, ville det startet med minst 75 år fulle av hedonistisk nytelse, slik Watts beskriver. Men hva kommer etter det?

Ville ikke den forutsigbare lykken tilslutt bli kjedelig? Ville vi ikke etter hvert ønske oss uvisshetens spenning? Selv om dette innebærer muligheten for å bli såret i leken, fordi det er den muligheten som gjør opplevelsene ekte?

Alt tatt i betraktning, ville jeg ønsket meg dette. Eller, jeg vet at på bussen på vei hjem fra hytta var det dette jeg trengte å trøste meg med. Budskapet til Watts, slik jeg tolker det, var nøyaktig det jeg trengte å fortelle meg selv: At et liv der alt bare er fun & games ikke er det jeg egentlig ønsker meg. Jeg ønsker meg et virkelig liv, selv om det nødvendigvis innebærer dårlig vær iblant. Og på samme måte som et tre trenger å røskes av vinden for å bygge en solid stamme, trenger vi mennesker å røskes i engang iblant, slik at vi kan reflektere og bli sterkere.

 Det finnes mange sider til den «spirituelle underholderen», både lyse og mørke, og jeg håper det senere blir flere innlegg om Watts senere.

Det finnes mange sider til den «spirituelle underholderen», både lyse og mørke, og jeg håper det senere blir flere innlegg om Watts senere.

Nå som det har gått noen dager, og uværet har blåst over og vannet heldigvis er stille igjen, har jeg spurt meg selv om det var helt tilfeldig at jeg skrudde på akkurat denne miksen? Var det tilfeldig at jeg fikk lyst til å lytte til akkurat Alan Watts, eller var det slik at jeg (under)bevisst fant frem til denne talen fordi jeg hadde et eller annet behov for å støtte meg til disse ordene. Jeg er ikke sikker. Men det jeg vet er at jeg har hatt lignende opplevelser før. Mens jeg har vært i en eller annen sinnsstemning — eksaltert, melankolsk, glad, deppa, forvirret, tankefull — har jeg bevisst eller ubevisst funnet frem til litteratur som virkelig har klart å sette ord på en følelse jeg ønsker å forstå bedre. Og når jeg skriver litteratur, mener jeg her litteratur i bred forstand, som i alle språklige uttrykksformer hvor vi føler vi finner noe som resonnerer, om det så er romaner, sangtekster, taler, dikt, sitater, etc..

benk ekeberg 3.jpg

Litteratur utvider nemlig ikke bare forståelsen vår av den ytre verdenen, men den fungerer også som et speil mot den indre. Vi kjenner oss igjen i andres opplevelser og tanker, og kan bruke deres refleksjoner til å orientere oss i våre egne. Dermed blir det å lese ikke bare gledelig i seg selv, men jeg tror det også får oss til å bygge opp et personlig hvelv av sitater, ordspråk, inntrykk og poenger som vi akkumulerer bok for bok, tale for tale, sangtekst for sangtekst. Så, i helt uforutsette øyeblikk, kommer dette hvelvet til nytte, og vi kan åpne det opp og plukke ut en tanke som hjelper oss å sette farge på en følelse.

Et eksempel på dette var da jeg sto midt oppi det som skjedde på hytta og refererte til et sitat fra en film, hvor hovedkarakteren siterer en forsker, som igjen siterer en hinduistisk skrift ... og slik nyttegjør tusen år gamle tanker seg på store og små vis. Men det eksempelet får jeg komme tilbake til ved en senere anledning, kanskje sammen med lista over sommerbøker.

Håkon Jarle Sveen
Keiseren som skrev verdens første selvhjelpsbok

Etter å ha blitt inspirert av en podcast om Sokrates, lurte romkameraten min på om jeg hadde noen filosofibøker å anbefale ham. Jeg har lest at stoisk filosofi har inspirert alt fra fotballspillere og IT-gründere til presidenter, og siden jeg vet fyren liker eldre historie, plukket jeg frem Til meg selv, skrevet av den romerske keiseren og filosofen Marcus Aurelius.

 Mange husker kanskje keiser Marcus Aurelius fra  Gladiatoren ? Som i filmen, testamenterte keiseren bort hele romerriket til den bortskjemte attenårige sønnen Commodus, noe som i retrospekt var særdeles lite stoisk eller klokt. Sønnen brukte keisermakten til å arrangere fancy fester og gladiatorkamper i noen år, til han ble kvalt av brytelæreren sin mens han lå drita i badekaret.

Mange husker kanskje keiser Marcus Aurelius fra Gladiatoren? Som i filmen, testamenterte keiseren bort hele romerriket til den bortskjemte attenårige sønnen Commodus, noe som i retrospekt var særdeles lite stoisk eller klokt. Sønnen brukte keisermakten til å arrangere fancy fester og gladiatorkamper i noen år, til han ble kvalt av brytelæreren sin mens han lå drita i badekaret.

Filosofkeiseren
Marcus Aurelius var kjent som filosofkeiseren, og skal visstnok ha blitt latterliggjort da han som ung protégé satt og leste gresk filosofi under gladiatorkampene. Tekstene i Til meg selv ble skrevet mot slutten av Aurelius’ liv, mellom år 161 og 180 e.kr., som var en periode da romerrikets commander-in-chief stort sett var avgårde på lange og trettende felttog for å beskytte keiserriket. Historikere har foreslått at skrivinga både var mental stimuli og en øvelse i å styrke sin karakter under de vanskelige forholdene. Keiserlivet hjemme i Roma kunne kanskje være luksuriøst og ettertraktet, men ute på årelange felttog mot barbarer i det iskalde nord, plaget av sykdom og en skraltende helse, var nok livet til Marcus Aurelius oftere en dans på hodeskaller enn på roser. Under slike tornefulle omstendigheter er det kanskje ikke så rart at keiseren ønsket å dyrke selvbeherskelse som ideal:

«Er jeg kanskje skapt til å ligge i dynene og ha det varmt og godt? 'Men det er så behagelig!' Er du kommet til verden for å ha det behagelig, i det hele for passivt å nyte tilværelsen, eller er du kommet for å handle? Ser du ikke plantene, fuglene, mauren, edderkoppene, biene drive med sitt og utføre sin oppgave i naturens husholdning? Og så vil du ikke gjøre menneskets arbeide?»
 
 Jeg fant et gammelt foto av meg i en iskald hytte på Dokka, mens jeg leser  Til meg selv . Samtidig prøver jeg å ha det varmt og godt foran peisen; hva ville stoikerne tenkt om det?

Jeg fant et gammelt foto av meg i en iskald hytte på Dokka, mens jeg leser Til meg selv. Samtidig prøver jeg å ha det varmt og godt foran peisen; hva ville stoikerne tenkt om det?

Nevenyttig filosofi
Den stoiske filosofien har ikke gått ut på dato, og grunnen til at den fortsetter å finne nye fans to millennier senere, er kanskje at stoikerne kommer med praktiske råd for hvordan å takle tilværelsen og leve et lykkelig liv. De korte tekstene keiser Marcus Aurelius skrev «til seg selv» var sterkt påvirket av, og ble senere en bauta innen, stoisk filosofi. Boka går også under navnet Meditasjoner, og når vi leser, får vi følelsen av at dette er kortfattede meditasjoner over tilværelsen, ofte utformet som råd. Denne formen har gjort at Til meg selv spøkefullt er blitt kalt verdens første selvhjelpsbok. Men hvorfor ikke? Tar man utsagnene med en klype salt, tror jeg det finnes mye verre råd å følge.

 Ifølge stoikerne er målet altså en slags superchill men samtidig moralsk forsvarlig holdning. Litt sånn Clint Eastwood møter Buddha?

Ifølge stoikerne er målet altså en slags superchill men samtidig moralsk forsvarlig holdning. Litt sånn Clint Eastwood møter Buddha?

For keisere og for slaver
En filosof Aurelius ofte referer til, er slaven Epiktet, og det er et eksempel på at stoisismen ga gjenklang i bokstavelig talt hele spennet av det sosiale hierarkiet i antikken. Fra slave til keiser. Stoikerne mener vi må dyrke frem dyder i oss selv, slik som en sterk pliktfølelse og en uforstyrret stoisk ro. Vi må søke visdom, handle etisk, ta ansvar for vårt eget liv, og akseptere de delene av skjebnen vi ikke får gjort noe med. Verdslige gleder slik som rikdom, berømmelse, en synlig sixpack og tusenvis av Instagramfølgere er alt sammen adiafora, som vil si at det er uten betydning. Det som betyr noe er at vi jobber med oss selv for å tilegne oss dyder som selvbeherskelse, toleranse, integritet, rettferdighet og visdom.

«Folk leter etter steder de kan trekke seg tilbake til, på landet, ved sjøen, til fjells. En gang pleide også du å lengte meget efter et slikt sted. Dette er i det hele meget ufilosofisk. Et menneske kan aldri finne et sted mere fredet og uforstyrret enn det han har når han trekker seg inn i seg selv.»
 Astronomen Carl Sagen brukte det nederste Marcus Aurelius-sitatet i sin vakre humanistiske tale «The Pale Blue Dot». I likhet med Aurelius, kontrasterer astronomen verdensrommets mot menneskets ubetydelige grådighet og ærgjerrighet.

Astronomen Carl Sagen brukte det nederste Marcus Aurelius-sitatet i sin vakre humanistiske tale «The Pale Blue Dot». I likhet med Aurelius, kontrasterer astronomen verdensrommets mot menneskets ubetydelige grådighet og ærgjerrighet.

Det som fascinerer meg mest når jeg leser tekstene til Aurelius, er hvor menneskelig keiseren uttrykker seg. Dette til tross for at hans posisjon gjorde ham til en gud på jorden. Jeg mener, fyren var enehersker for én fjerdedel av verdens befolkning! Han hadde ubestridt makt og var ubeskrivelig rik – og likevel var keiseren tilhenger av stoiske tradisjoner som å sove på en stråmatte og bare spise tørt brød i én uke hvert år (som man gjorde for å bli påminnet at det fint går an å leve uten luksus og andre adiafora).

Til meg selv er en påminner om at rikdom, makt og posisjon ikke fører til det gode liv, og gjennom tekstene kommer vi nær på en enehersker som tidvis føler seg både mislykket og plaget av indre konflikter, men som alltid insisterer på å fylle rollen sin etter beste evne. Tekstene er ikke utfordrende å lese, men de utfordrer tankene mine, og gir oss lesere adgang til et sjeldent menneskesinn. I tillegg har filosofien en positiv grunntone og en sterk tro på mennesket – to kvaliteter som aldri bør gå av moten.

 Bakgrunnsfoto:  Manuel Will  via  Unsplash

Bakgrunnsfoto: Manuel Will via Unsplash

Håkon Jarle Sveen
Blade Runner: Boka versus filmene

Er boka alltid best? Eller holder det å se filmen?

Hvis du er sci-fi entusiast, forsvarer du antageligvis den originale Blade Runner med nebb og klør. Samtidig høstet oppfølgeren Blade Runner 2049 så mye ros fra verdens filmkritikere at det nesten ble litt tullete. Men hvordan gjør romanen det oppi alt dette mylderet? Kan det være at boka filmene er inspirert av, Do Androids Dream of Electric Sheep?, er enda bedre enn filmene?

 Stillbilde fra oppfølgeren  Blade Runner 2049 .

Stillbilde fra oppfølgeren Blade Runner 2049.

Blade Runner: originalen regissert av Ridley Scott

For de som ikke kjenner storyen, så er Rick Deckard en robothodejeger som fanger og «pensjonerer» (eufemisme for å drepe) farlige men ganske kule replicaer, som er roboter som ser ut som mennesker. Men en dag på jobb mens han jakter på en gjeng farlige Nexus-6 modeller, møter Deckard en bedårende kvinnelig replica som han ikke har så lyst til å skyte i hodet, og filmen er i gang.

Det jeg liker best med original er stemninga. Kulisser, kostymer, musikk, lyssetting, skuespill og det som på åttitallet var state of the art spesialeffekter veves sammen på en så gjennomført måte at vi blir sittende i sofaen og grue oss til fremtiden. Vi føler oss virkelig som en del av fremtidens dystopiske Los Angeles, der gatekokker og prostituerte krangler om albueplassen i den overfylte byen, samtidig som innbyggerne bombarderes av lysreklamer som frister med både Coca-Cola og en ny tilværelse «off-world». Manuset godt skrevet, med en klassisk spenningskurve som gradvis gjør oss investert i karakterene. At filmen bærer så tydelig preg av å være laget på 80-tallet, er sjarmerende, og det er ikke vanskelig å forstå at denne filmen er blitt en klassiker.

090b10ad9e72b33337c66f4ef2208896.jpg

Blade Runner 2049: oppfølgeren regissert av Denis Villeneuves
Å caste Ryan Gosling som replica var genialt. Goslings kalkulerende steinansikt og motvilje til å utstråle varme foran kameraet, gjør at han passer ypperlig som robot. Jeg tror ikke jeg har sett en bedre androide siden Arnold Schwarzenegger spilte i Terminator. Men dette er ikke det eneste som er bra med filmen, som er så påkostet og polert at den fremstår som tilnærmet teknisk feilfri. Scenografien er upåklagelig, og regissøren har virkelig gjort en god jobb med å gjenskape feelingen fra originalen. Gjensynet med Harrison Ford i hans nostalgiske Alene hjemme-fort i ørkenen, gir også det dystopiske universet en etterlengtet human touch.

 Please gi denne mannen et samuraisverd og start innspillingen av  Zatoichi 2049.

Please gi denne mannen et samuraisverd og start innspillingen av Zatoichi 2049.

Som i originalen, er det også mange spørsmål som blir liggende ubesvarte, men det er på dette punktet jeg mener filmen feilet. For i sin insistering på at plottet skal være så intrikat og grandiost, mister vi oversikten over hva vi følger med på. Plutselig dukker det opp en geriljahær av rebelske replicaer, men vi ennå ikke har fått vite skjebnen til den kimonokledde skurken Niander og hans forretningskonglomerat Wallace Corporation. Og hvor signifikant er dette mystiske replicabarnet? Kan liksom alle replicaer formere seg nå? I motsetning til originalen, føles oppfølgeren mer som å se et storslått filmatisk kunstverk, enn å bli fortalt en god historie. Det blir litt sånn, vi skjønner ikke helt hva som skjer — men det ser jævlig kult ut, da.

 Stillbilde fra filmen som Aftenpostens anmelder mente «burde hatt terningkast 7»

Stillbilde fra filmen som Aftenpostens anmelder mente «burde hatt terningkast 7»

Do Androids Dream of Electric Sheep?: romanen skrevet av Philip K. Dick
Når det kommer til sci-fi, er Philip K. Dick anerkjent som en av de store forfatterene innenfor sjangeren. Over et dusin filmer er basert på hans bøker, mest kjent da Blade Runner. Men film og bok har mange ulikheter, og etter å ha lest boka, synes jeg det blir mer riktig å si at filmene er inspirert av heller enn basert på romanen Do Androids Dream of Electric Sheep?.

Rick Deckard jobber fortsatt med å jakte ned replicaer, og en gjeng Nexus-6 modeller produsert av Tyrell corporation holder fortsatt på å finne på faenskap. Men der stopper også de viktigste likhetene. Mens filmene foregår i et regnfullt og upersonlig Los Angeles, utspiller romanen seg i et virkelig dystopi: Vi blir tatt med til en steril verden ødelagt av atomkrig, der alt er dekket av et radioaktivt støv som tvinger folk til å beskytte seg med masker hvis de ikke vil ende opp som gale «chicken heads». 

cd2f91a4b1b3d2f744e3d2101a37a109.jpg

Harrison Ford portretterer i filmen Deckard som en klassisk hardbarket detektiv, mens i romanen er han skrevet frem som en usympatisk, sutrete type. Deckards motivasjon for å pensjonere robotene er i boka rett og slett penger, som han drømmer om å bruke på en ekte geit, fordi han vet at en ekte geit vil gjøre ham og kona mer lykkelig enn den elektriske sauen de nå eier.

«I'd like to see you move up to the goat class, where I think you belong.»

Et av Deckards hovedproblemer i romanen er nemlig at han er ulykkelig gift med en kone som misbruker en følelsesmaskin som lar henne stille inn humøret sitt hver dag. Det å eie et sjeldent levende dyr utvikler seg til en besettelse. Deckards ønske om å ta vare på denne geita, tematiseres hva som er ekte og hva som er falskt, og hva som eventuelt er verdien av det ekte hvis man ikke kan skille det fra det falske. Denne diskusjonen overføres til replicaene Rick jakter på, som han begynner å bli i tvil om fortjener å bli pensjonert. Deckard begynner å utvikle følelser for særlig en kvinnelig replica ved navn Rachael («I like her; I could watch her the rest of my life. She has breasts that smile.»). Empatien han føler for denne replicaen blir sterkere enn den han føler for sin egen kone, noe som forståelig nok fører til en indre turbulens siden jobben hans er å avsløre og deretter skyte disse replicaene. Utover boka føres Deckard stadig nærmere en nihilistisk depresjon, mens vi lesere serveres stadig bedre sitater fra hans trøblete sinn:

Electric sheep quote.jpg

Empati er et gjentakende tema i romanen, og diskuteres også via Mercerism, som er fremtidens religion, der menneskene i fremtiden kobler seg sammen via et VR-system med «empathy boxes», for sammen å føle empati mens de er inne i hodet til Wilbur Mercer, en dude som er i en ørken og som får kastet steiner etter seg. Jepp, det er weird. Og det er på denne weirde måten at romanen er typisk for science fiction-sjangeren. Fokuset ligger nemlig ikke så mye på historien, som den ligger på de fantasifulle idéene om hvilke oppfinnelser og levemåter som kan dukke opp i fremtiden. Slik romantittelen også antyder, er boka mer filosofisk i sin natur enn de actiondrevne filmene. Ricks gryende usikkerhet om hva som er verdifullt, hva som er falskt, og hva som gjør ham lykkelig opptar vel så mange sider som jakten på robotene.

Er du hardcore fan av filmene, vil du også glede deg over å lære mer om hvordan teknologi som Voigt-Kampff testene fungerer, samtidig som noen elementer fra filmene, for eksempel ugla i Tyrell-bygningen, blir grundig forklart i boka. Mange av tankene til Deckard er også spennende. Romanens oppfinnelser er fantasifulle. Fremtiden den advarer mot, med dens følelsesstyrende maskiner og VR-religion, blir også nifs lesning i en nåtid hvor tilgangen til underholdning er tilnærmet ubegrenset, og hvor vi bruker stadig mer tid med hodet låst i en maskin. Men er boka bedre enn filmene?

 Stillbilde fra den visuelt smellvakre  Blade Runner 2049 .

Stillbilde fra den visuelt smellvakre Blade Runner 2049.

Filmene vinner
Det er store forskjeller mellom filmene og boka, og jeg synes det var en jævlig kul science fiction-roman å lese. Likevel liker jeg filmene best; originalen fra 1982 først og fremst, så den solide oppfølgeren fra 2017. Det som trekker ned romanen for min del, er at ganske rotete plott, og at Rick Deckard er skrevet frem som så viljeløs og usympatisk at jeg har vanskeligheter for å bry meg om han. Men romanen er god som science fiction, og dersom du virkelig er fan av filmene, vil du garantert finne glede i å bli bedre kjent med Blade Runner-universet gjennom boka.

Håkon Jarle Sveen
Nick Drake og Antonia Pozzi

Våren 2008 spredde sangene til Nick Drake seg fra iPod til iPod i vennegjengen min. Musikeren fikk mange nye lyttere på 2000-tallet, etter at sangen «Pink Moon» ble brukt i en Volkswagenreklame, og for ti år siden var det altså vår tur til å bli fengslet av de harmoniske arrangementene og den myndige, jazzaktige klangen i stemmen. Selv om sangtekstene ikke er så dystre i seg selv, synes jeg noen av sangene er fine på en måte som gjør at de glir over i å bli melankolske. Denne vakre og triste stemningen forsterkes ikke bare av stemmen til Drake, men også av den tragiske avslutningen livet hans fikk.

 Nick Drake i 1969, tittende ut av vinduet i det samme rommet vi finner igjen på albumcoveret til  Five Leaves Left .

Nick Drake i 1969, tittende ut av vinduet i det samme rommet vi finner igjen på albumcoveret til Five Leaves Left.

Drake fikk lite anerkjennelse for musikken sin mens han levde. Hans levetid var også altfor kort. Drake var sterkt plaget av psykisk sykdom, og døde av en overdose av antidepressiva da han var 26. Rettsmedisineren mente overdosen var selvforskyldt, mens venner og familie protesterte og insisterte på at det var en ulykke.

Når jeg lytter til musikken, klarer jeg ikke å la være å tenke på hvor umenneskelig ung musikeren var da han døde. Det at dødsfallet godt mulig var selvforskyldt, gjør situasjonen enda verre. Disse biografiske detaljene er ikke alltid i mente mens jeg lytter, men er heller aldri langt unna; de ulmer liksom i bakgrunnen, som en mørk og regntung bygesky hengende over en ellers lys piknik. Jeg synes det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva, men Drakes tragiske skjebne gjør noe med lytteopplevelsen. Kanskje det er det at selvmordet blir et vitnesbyrd på hvor sterkt denne mannen var plaget av sine lidelser. Mange kunstnere flørter med melankolske temaer på en måte som ikke alltid overbeviser oss, men når Nick Drake en sjelden gang synger om sin depresjon, går det ikke an å tvile på at temaet gikk sterkt innpå ham.

 Det er liten tvil om hva Drake mente med «black eyed dog»: metaforen er blitt brukt som bilde på depresjon i over to tusen år, først av den romerske dikteren Horace i 40 f.kr., og senere blant annet av dikteren Samuel Johnson og statsminister Winston Churchill. Bakgrunnsmaleri:  A pair of shoes , Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Det er liten tvil om hva Drake mente med «black eyed dog»: metaforen er blitt brukt som bilde på depresjon i over to tusen år, først av den romerske dikteren Horace i 40 f.kr., og senere blant annet av dikteren Samuel Johnson og statsminister Winston Churchill. Bakgrunnsmaleri: A pair of shoes, Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Mens jeg browset dikthylla på Tøyen bibliotek forrige uke, kom jeg tilfeldigvis over en publikasjon av en italiensk dikter jeg ikke hadde hørt om. Den vakkert innbundne diktsamlingen med to overlappende sirkler på bokomslaget, het Ved livets bredd, og var skrevet av dikteren Antonia Pozzi. Publikasjonen var fra 2017, men poesien var skrevet nesten hundre år før. Da jeg slo opp på første side, fant jeg dette diktet:

Antoni Pozzi Ved Livets Bredd Tore Holberg.jpg
I natt må ferskentrærne
ha snakket sammen og blitt enige
om å kle seg ut på fantasifullt vis,
for i morges dukket de opp bak hver en mur
og bruste med fjærene, 
lik småpiker som på en søndag
har pyntet de tynne flettene sine
med rosa bånd, vakre som sommerfugler.
             «Ferskentrærnes maskerade», Antonia Pozzi

Det er ikke et dikt som slår oss i bakken, men heller løfter oss opp, gjennom den fantasifulle munterheten spredt utover de åtte verselinjene. Samtidig ble jeg nysgjerrig på hva mer som fantes mellom permene. Diktene i samlingen er kronologisk ordnet etter når Pozzi skrev dem, og diktet over ble skrevet den 2. april 1929, da Pozzi bare var 17 år gammel. Med unntak av Arthur Rimbaud og hans Illuminasjoner, kan jeg ikke huske å ha lest noen dikter jeg synes har skrevet så fengende i en så ung alder. Språket er presist og Pozzi har ingen problemer med å mane frem klare, fargefulle bilder for oss lesere.

 Bakgrunnsmaleri:  Green Fields , Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Bakgrunnsmaleri: Green Fields, Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Men ung er ikke kun en flatterende beskrivelse for Pozzis tidlig utviklede kunstneriske evner, men også et tragisk stikkord for hennes skjebne. I likhet med Nick Drake, ble også Antonia Pozzi funnet død i den unge alderen av 26 år, liggende livløs på plenen utenfor klosteret i Chiaravalle en morgen , etter å ha tatt sitt eget liv med sovepiller. I likhet med Drake, mottok heller ikke Pozzi anerkjennelse for kunsten sin mens hun levde. Ikke et eneste av hennes 300 dikt ble publisert før hun tok livet sitt, og lite visste Pozzi at hun etter sin død ville bli hyllet som en av de virkelig originale stemmene i moderne italiensk litteratur; lite visste hun at hennes brev, dagbøker, dikt og bekjentskaper ville bli gransket i både bøker og doktoravhandlinger, mens hennes livshistorie ville bli gjenskapt som både dokumentar- og spillefilm. At mangelen på anerkjennelse trolig tynget henne, kan vi lese om i diktet «En skjebne»:

 Bakgrunnsmaleri:  Kirschbaum , Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Bakgrunnsmaleri: Kirschbaum, Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Poesien er vakker, variert og presis, og dersom disse korte utdragene fristet til videre lesning, anbefaler jeg å plukke opp samlingen Ved livets bredd. Det er en lesevennlig samling, som også passer godt for dem som vanligvis ikke leser poesi. Samlingen er gjendiktet av Tommy Watts, en prisbelønnet oversetter av italiensk til norsk, og inneholder også et flott 14-siders essay om Pozzi og hennes alt for korte liv. Leseopplevelsen blir heller ikke dårligere av å lytte til — og reflektere over likhetene mellom — livene, tekstene og stemningen vi finner i poesien hennes og i sangene til Nick Drake.

5 knallgode bøker om dop

En betydelig andel forfattere har hatt problemer med dopavhengighet. Det har ført til mange horrible personlige tragedier, men også til mye god litteratur. Dette er bøker som kan hjelpe oss å forstå hvorfor vi mennesker i varierende grad kjenner dette selvdestruktive draget mot giftige substanser. Og om vi ikke snorter, svelger, drikker, røyker, injiserer eller på andre måter misbruker rusmidler i overdreven grad selv, tror jeg disse historiene kan hjelpe oss å bedre forstå dem som gjør det. I tillegg inneholder bøkene noen helt sjuke historier; mye kan sies om dop, men de som bruker det roter seg ofte oppi situasjoner langt utenom det dagligdagse.

1. Requiem for A Dream

3f745048abf054dd3379c86e93bfa78a.jpg

Men er ikke det en film? Jo, en fordømt bra film, men tjue år før var det en roman. Den ble skrevet i 1978 av Hubert Selby Jr., kjent for kultklassikeren Last Exit to Brooklyn. Film og roman har mange likheter (kanskje fordi Selby skrev manuskriptet til filmen), men det som filmen viser oss på halvannen time, går boka virkelig i dybden på i løpet av sine trehundre sider.

Requiem for a Dream handler om tre unge folk i Brooklyn, med romantiske dreams om fremtida. De nyter å være unge, fester mye, bruker forskjellig dop sporadisk, starter å selge litt heroin på si, og blir stadig mer avhengige av stoffet de selger. Samtidig blir mora til han ene avhengig av amfetaminbaserte slankepiller. Jeg skal ikke avsløre hvordan det hele ender, men jeg kan røpe at da vi var tenåringer og så filmen for første gang, husker jeg at noen, kanskje meg, var nødt til å slå på lyset.

 Åpningen av  Requiem for a Dream  gir et godt inntrykk av den frie, muntlige skrivestilen til Selby Jr. (Stillbilde fra filmen.)

Åpningen av Requiem for a Dream gir et godt inntrykk av den frie, muntlige skrivestilen til Selby Jr. (Stillbilde fra filmen.)

2.Fear & Loathing in Las Vegas

300full-fear-and-loathing-in-las-vegas_-a-savage-journey-to-the-heart-of-the-american-dream-cover.jpg

Fear & Loathing in Las Vegas: A Savage Journey to the Heart of the American Dream handler om en journalist og hans advokat, som tar uhørte mengder meskalin, kokain, marihuana, alkohol, eter og LSD, mens de reiser til syndens by for å rapportere fra en motorsykkelrace & en politikonferanse om narkotika. Den ble beskrevet av The New York Times i 1972 som «The Best Book on the Dope Decade», og denne romanen av Hunter S. Thompson kan ses på som motstykket til Infinite Jest, beskrevet under. Fear & Loathing in Las Vegas er medrivende, overdreven, lettlest, humoristisk og full av en satire som sparker i alle retninger. Hovedkarakterenes håpløse søken etter den amerikanske drømmen handler ikke om farene ved rusmidler, like mye som det handler om farene ved et samfunn der overdrevne inntak av rusmidler er det eneste som gir mening.

«In a closed society where everybody's guilty, the only crime is getting caught. In a world of thieves, the only final sin is stupidity.»

3. Infinite Jest

81KBldResmL.jpg

Denne mursteinen av en roman har avhengighet som tema, og den gjennomborer temaet kraftigere enn et maskingevær i et glasshus. Detaljkunnskapen til forfatter David Foster Wallace er overveldende. I en perioden var forfatteren selv innlagt for substansmisbruk, og notatene han gjorde seg under oppholdet og i samtalegruppene har utvilsomt bidratt til den skremmende realismen i Infinite Jest. Dette er et komplekst verk som følger karakterer og parallelle historier over ti år, i anakronistisk rekkefølge.

Av de fem bøkene på lista, er Infinite Jest den som er tettest på virkeligheten. Stemninga i romanen vil jeg beskrive som en tung regnværsdag hvor du er nødt til å dra på jobb og har glemt paraplyen hjemme. Dette er ikke den mest lettleste boka, men kommer vi oss igjennom den, blir vi også belønnet med et rikt spekter av betraktninger, anekdoter, faktakunnskaper, karakterer, skildringer og skjebner. Og i tillegg lærer vi mye om tennis.

 Mens mange bøker handler om alkohol- og opiatavhengighet, tar denne romanen i tillegg marihuanamisbruk på alvor, og romanen kan få oss til å spørre oss om marihuana virkelig er «nature’s humblest buzz, the benignest Substance around», som Wallace skriver.

Mens mange bøker handler om alkohol- og opiatavhengighet, tar denne romanen i tillegg marihuanamisbruk på alvor, og romanen kan få oss til å spørre oss om marihuana virkelig er «nature’s humblest buzz, the benignest Substance around», som Wallace skriver.

4. I fjor var en lang natt

KjorsvikLangNatt_stor.jpg

Dette er en skikkelig Osloroman fra 2013, skrevet av Joakim Kjørsvik. Den handler om et år i en ung omsorgsarbeiders liv, en omsorgsarbeider som er litt for glad i det pilleglade liv. Etter at han finner farens lik dinglende fra taket i et tau, forsøker han å få gitt ut en samling noveller hans avdøde far hadde gjemt i leiligheten sin. Det er mye svart humor her, og det er lett å smile av den drøye hovedkarakteren, der han ramler inn og ut av velkjente utesteder i Oslo sentrum, eller rangler hjemover forbi Sonnys kebab på vei fra sentrum til kollektivet på Majorstua. Det er ikke så farlig at slutten ikke imponerer, når boka er så full av absurde og morsomme episoder, pakket inn i et helt rått språk. Kjørsvik har en muntlig stil, med mye bruk av slang og engelsk, samtidig som setningene er polerte og gjennomtenkte. Hvis fremtidens forskere lurer på hvordan folk snakket i Oslo på 2010-tallet, håper jeg de plukker opp denne romanen og grøsser.

5. Snowblind 

41rM1tjbo9L._SX317_BO1,204,203,200_.jpg

Snowblind: A Brief Career in the Cocaine Trade er skrevet av journalisten Robert Sabbag i 1976, og tar for seg karriæren til kokainsmugler Zachary Swan. I motsetning til de foregående bøkene, er dette ikke en roman, men en helskrudd reportasje, som følger Swan gjennom hans korte og uvanlige karriere. Vi får lese om hvordan Swan, med en blanding av geniale trekk og idiotisk flaks, utmanøvrerte både CIA og andre kriminelle, mens han smugler verdens mest lukrative produkt fra Bogota til New York. Hunter S. Thompson kalte denne boka «a flat-out ballbuster. It moves like a threshing machine with a fuel tank full of ether», og den gir utvilsom et sjeldent innblikk inn i et smuglerliv. De andre bøkene på lista, kanskje med unntak av Fear & Loathing in Las Vegas, tar alle sammen for seg de stygge sidene av rusmiddelmisbruk. Her er Snowblind et unntak: Om den ikke akkurat glorifiserer kokain, gjør den i hvert fall ingen grundig jobb i å fordømme stoffet.

 I samarbeid med verdens best betalte kunstner Damien Hirst, ble  Snowblind  etter tjue år gitt ut i en limited edition i 1000 eksemplarer, der selve bokomslaget er et speil, bokmerket et kredittkort, og en ferdig rullet hundredollarseddel er gjemt i et hulrom i papiret. Hundredollarsedlene ble utstedt og nummerert av US Treasury fra 000 til 999, for å vise bokaficionadoen hvilket eksemplar de hadde av kunstverket.

I samarbeid med verdens best betalte kunstner Damien Hirst, ble Snowblind etter tjue år gitt ut i en limited edition i 1000 eksemplarer, der selve bokomslaget er et speil, bokmerket et kredittkort, og en ferdig rullet hundredollarseddel er gjemt i et hulrom i papiret. Hundredollarsedlene ble utstedt og nummerert av US Treasury fra 000 til 999, for å vise bokaficionadoen hvilket eksemplar de hadde av kunstverket.

Mange andre bøker kunne vært nevnt, slik som klassikerne Trainspotting av Irvine Welsh, Naked Lunch av William S. Burroughs, og Confessions of an English Opium-eater, av Thomas de Quincey. Jeg forsøkte meg ikke på noen toppliste her, men har heller valgt bøker jeg selv har lest og likt. Håper du liker noen av dem også.

Håkon Jarle Sveen
Når ingenting blir riktig: Little Fires Everywhere
Little Fires Everywhere book cover.png

May Ling blir etterlatt i en pappeske utenfor brannstasjonen, fordi moren Bebe har innsett at hun ikke klarer å gi babyen det livet hun fortjener. Moren utvandret fra Guangzhou i Kina til det fremmede Cleveland i USA, der hun ble forlatt av mannen sin og mistet en midlertidig jobb. Bebe snakker minimalt med engelsk, og aner ikke engang at det er noe som heter velferdsordninger:

"When she looked down, she saw no safety net, only a forest of skyscrapers stabbing upward like needles upon which she would be impaled."

Babyen blir funnet av brannmennene og gitt til ekteparet McCullough, som ønsker å adoptere henne. Ekteparet har selv forsøkt å få barn i ti år. De har et stort hus i den velstående drabantbyen Shaker Heights, og et enda større hjerterom for babyen, som de gir navnet Mirabelle.

Men så klarer Bebe å snu om på den umulige tilværelsen sin. Hun får seg jobb, lærer seg språket, og begynner samtidig å angre på at hun i desperasjon ga fra seg barnet sitt. Fortjener moren en ny sjanse? Hvor vil babyen få det best? Med adoptivforeldrene fra USA, eller med sin biologiske, kinesiske mor?

Dette er bakteppet for romanen Little Fires Everywhere, skrevet av Celeste Ng i 2017. Den psykologiske romanen følger seks andre karakterer i Shaker Heights, som er splittet i dilemmaet om hvem som skal få ansvaret for lille May Ling/Mirabelle. Boka er dritgod på å la oss bli kjent med de ulike personene, og klarer å sannsynliggjøre og forklare motivasjonene deres på en balansert og troverdig måte. Det er også mange konflikter karakterene imellom. Siden fire av de seks karakterene vi følger tettest er i tenårene, får vi lese om feilslåtte forelsker, pøbelstreker, aborter og seksuelle debuter. Men dette skrives ikke om på en sensasjonell måte (no teenage drama). Forfatteren har en reflekterende og nostalgisk tilnærming, som kan få oss til å savne de forvirrende tenårene.

 Bakgrunnsfoto:  Jamie Street  via  Unsplash

Bakgrunnsfoto: Jamie Street via Unsplash

Utenom at flere av karakterene er unge, har de ikke mye annet til felles annet enn at de bor i Shaker Heights, der idealet er at plenen er like velstelt som advokatene som bor der. Men ikke alle er like komfortable med dette strengt regulerte og konforme lokalsamfunnet, noe som får store konsekvenser allerede på første side, som åpner med et hus som fortæres av flammer. Forfatteren Celeste Ng (med Twitter-kontoen @pronounced_ing) vokste selv opp i Shaker Heights, som altså er et ekte sted i Cleveland. På beskrivelser av for eksempel hvordan det er å vokse opp i et sted omgitt av så mye velstand — både for de som tar del i luksusen og for de som ikke gjør det — merkes det at Ng kjenner lokalsamfunnet godt.

De samme kløktige observasjonene finner vi igjen når Ng skriver om etnisitet. Mens hennes debutroman Everything I Never Told You fra 2014 (i norsk oversettelse: Alt jeg ikke sa), handlet mye om åpenlyse rasistiske holdninger og mobbing, tematiserer Little Fires Everywhere måtene etnisitet og hudfarge påvirker oss, og den skjulte rasismen i samfunnet.

"He’d gone so far as to write to Mattel, asking them if there was a Chinese Barbie doll, and they’d replied that yes, they offered “Oriental Barbie” and sent him a pamphlet. He had looked at that pamphlet for a long time, at the Barbie’s strange mishmash of a costume, all red and gold satin and like nothing he’d ever seen on a Chinese or Japanese or Korean woman, at her waist-length black hair and slanted eyes. I am from Hong Kong, the pamphlet ran. It is in the Orient, or Far East."

Handlingen i romanen er satt til 1997, og i et intervju jeg leste, forklarer Ng at en av grunnene er at debatten om etnisitet var mindre nyansert på slutten av nittitallet. Ng kommenterer at 1997 er nærme nok til at vi kjenner oss igjen (tenåringene hører på Spice Girls og Notorious B.I.G. på CD, hvis noen husker den oppfinnelsen), men 1997 er også langt nok unna til at vi ser holdningene fra et perspektiv. Når en karakter foreslår: «Maybe at birth everyone should be given to a family of another race to be raised. Maybe that would solve racism once and for all», eller en annen karakter påstår at i Shaker Heights «no one sees race», så er dette utsagn som med dagens øyne virker naive.

 Husene på bildet tilhører det ekte Shaker Heights. Foto: Wikimedia Commons

Husene på bildet tilhører det ekte Shaker Heights. Foto: Wikimedia Commons

Om jeg skulle ønsket meg noe mer av romanen, skulle det vært at Ng mørkla noen av passasjene. Stemninga i boka er tidvis litt for lys og koselig. Det moralske dilemmaet om foreldreretten er såpass betent og sårt at jeg godt kunne dykket dypere inn i de vonde følelsene konflikten forårsaker hos noen av karakterene. Da jeg leste debutromanen hennes, syntes jeg Ng var god til å skrive frem en grufull stemning når handlingen kalte på det (ett ord: obduksjonsrapport), og dette kunne hun kanskje ha gjort oftere i Little Fires Everywhere. Men ellers er dette en flott roman og det er ikke vanskelig å forstå at den ble stemt frem til beste bok i 2017 av Goodreads' brukere og vant Amazons «Best Novel of 2017». Da en kamerat spurte meg om jeg hadde lest noe skikkelig bra det siste året, var det denne romanen som først kom til minnet, og jeg tør anbefale den til alle.

Trøbbel i Tokyos sexindustri: In The Miso Soup
In The Miso Soup.jpg

Vi satt og drakk i en musikkbar i Shinjuku, Tokyo, da jeg spurte to lokale jenter hvilke japanske forfattere de anbefalte. De spurte om jeg hadde lest mye japansk litteratur, og jeg svarte at de eneste forfatterne jeg kunne navnet på, var Kōbō Abe og Murakami.
– Mener du Haruki Murakami? Han er flink, men vi har en kulere forfatter som også heter Murakami, svarte den ene jenta. Venninna hennes veivet entusiastisk med armene, og stemte i:
– Jaaa! Du er nødt til å lese Ryu Murakami!

Med en slik introduksjon var det ikke lenge før jeg befant meg på en nattåpen boksjappe i Roppongi Hills, hvor jeg plukket opp In the Miso Soup, fra 1997. Boka handler om Kenji, en tjue år gammel turistguide til Tokyos sexindustri. Kenji blir kontaktet av den amerikanske turisten Frank, som ønsker å bli guidet til de lyssky stedene i Tokyos beryktede red light district Kabuchi-chō, hvor de skal besøke strippeklubber, peep-shows, hostess clubs, klassiske horehus og alt som finnes mellom disse distinksjonene. Men noe er galt med Frank. Eksakt hva klarer ikke Kenji å fastslå, men han får et hint når han ufrivillig fornærmer Frank, og ansiktet hans mørkner:

«The artificial-looking skin of his cheeks twitched and quivered, and his eyes lost any recognizable human quality, as if someone had turned out the light behind them.»
 Snøen faller over Kabuchi-chō, hvor romanen finner sted. Foto av  Ryoji Iwata  via  Unsplash

Snøen faller over Kabuchi-chō, hvor romanen finner sted. Foto av Ryoji Iwata via Unsplash

Dette skjer flere ganger, og hver gang tenker Kenji at Frank enten er «veldig, veldig sinna, eller veldig, veldig redd». Er det farlig å provosere Frank? lurer Kenji. Hva er denne digre, uberegnelige amerikaneren kapabel til å gjøre når han er sint? Og har Frank noe å gjøre med lemlestelsen av tenåringsjenta som nylig ble funnet med avkappede kroppsdeler i en søppelplass i Kabuchi-chō?

For å vite mer om hvem Frank er, så les boka. Gjør det. Du kommer ikke til å angre. In the Miso Soup er både velskrevet og spennende; bryter kanskje litt for mange av de konvensjonelle sjangerkravene i krimsjangeren til å bli kalt en krim, men er stappfull av spenning og kriminalitet. På overflaten kan sex- og voldstematikken virke noe grunn, men ettersom vi lesere blir kjent med karakterene, finnes det også en ensomhet i romanen. Murakami er en dreven foratter, og selv om fortellerstemmen først og fremst er hard, blasert og ironisk, avslører den også en menneskelig skjørhet hos karakterene, for eksempel når Kenji forteller om fraværet av faren i oppveksten. Eller når en kvinne som blir betalt for å date menn, og som går under det bedrøvelige navnet «Lady#1, Maki», beskrives slik:

"Lady #1, Maki, had never once given any thought to what was really right for her in her life, simply believing that if she surrounded herself with super-exclusive things, she'd become a super-exclusive person."
 Bakgrunnsfoto av  Benjamin Hung  via  Unsplash

Bakgrunnsfoto av Benjamin Hung via Unsplash

Grepet med å la en turistguide fortelle historien er snedig. På den måten kan vi lesere bli forklart i detalj om hvordan sexindustrien opererer, på en måte som fortsatt faller naturlig inn i plottet. Murakami har et skarpt blikk for detaljer, som gjør at hans beskrivelser av den rotete, provoserende og mørke delen av Tokyos underverden kommer troverdig frem gjennom boka. Ta for eksempel denne skildringen av en strippebar:

"The room had six or seven tables and muddy orange wallpaper with an incomprehensible design. A design that said: We wanted the place to look classy and tried to imitate the effect of tapestries in some European castle, but—sorry!—on our budget, this was the best we could do."

Dette er åpenlagt ikke en roman jeg anbefaler de som helst skipper over voldelige scener. Bokas groveste partier er ikke akkurat familievennlige. Men hvis grafiske beskrivelser ikke er for avskrekkende, og du kunne tenke deg å få et innblikk i Tokyos nådeløse sexindustri gjennom en velskrevet bok, anbefaler jeg definitivt å sjekke ut «den andre Murakami».

(Boka finnes også i norsk oversettelse under navnet I misosuppen.)

Fabelaktige åpningssetninger

Jeg tenkte åpne denne bloggen med åpningssetninger jeg synes sitter som skudd. Når det kommer til førsteinntrykk, sier forskere at vi bare trenger tjue hundredeler av et sekund for å danne oss et bilde av en annen person. Jeg tror ikke det er særlig annerledes med romaner: etter omlag tjue ord har vi et inntrykk av hva vi har begynt å lese.

 Bakgrunnsfoto av  Andreas Selter  via  Unsplash

Bakgrunnsfoto av Andreas Selter via Unsplash

Den første setningen i Hunter S. Thompsons Fear & Loathing in Las Vegas er like fartsfull som Chevroleten de suser gjennom ørkenen med. Vi lesere blir sugd rett inn i historien, rett inn i galskapen. Hvem er disse karakterene? Hva gjør de i ørkenen? Hva faen kommer til å skje når dopet kicker inn? Åpningen fanger stemningen i romanen perfekt, en bok jeg i perioder har vært litt i overkant opptatt av. Apropos bøker jeg liker, vil jeg også trekke frem åpningssetningen fra romanen som bloggen har fått navnet sitt fra:

"It was a bright cold day in April, and the clocks were striking thirteen."
— George Orwell, 1984

Vi husker alle de klare, kjølige aprildagene da vi savner den varme våren. Setningen er knapp og effektiv. Ulykkestallet tretten forespeiler ulykkene i romanen, men det er også mer ved klokkeslettet: da romanen ble utgitt i 1949, fantes det ikke digitale urverk og klokker slo dermed ikke tretten. Et unntak var i militær tidssjargong. Setningen kan dermed hinte om at den dystopiske fremtiden romanen foregår i er sterkt militarisert, eller rett og slett en absurd fremtid. Setningen har også i seg et ekko av T.S. Eliots dikt «The Waste Land», som åpner med ordene «April is the cruelest month», og som heller ikke kan sies å være særlig lystig lektyre.

 Bakgrunnsfoto av  Alex Iby  via  Unsplash

Bakgrunnsfoto av Alex Iby via Unsplash

1953 var også året da farge-tv så dagens lyst, første nummer av Playboy kom for salg, og poliovaksinen ble utviklet. Men for å tidsfeste romanen The Bell Jar, velger Sylvia Plath å vise til henrettelsen av spionekteparet Julius og Ethel Rosenberg. Ikke bare gir dette oss et innblikk i hovedpersonens mørke sinn, men det er også en smakebit på den klaustrofobiske stemninga som gjennomsyrer Plaths mesterverk. Men romanåpninger trenger ikke være mørke for å være gode:

 Bakgrunnsfoto fra britiske The Royal Opera House sin adapsjon av  Forvandlingen  i 2012.

Bakgrunnsfoto fra britiske The Royal Opera House sin adapsjon av Forvandlingen i 2012.

Franz Kafkas Forvandlingen er morsom fra første stund. Den absurde stemningen — både humoristisk og bedrøvelig — er uforglemmelig. Merk også hvordan Kafka plasserer den aller viktigste informasjonen (det at fyren er blitt et insekt) til slutt i setningen. Hvis vi gjør om på ordstillingen slik at vi for eksempel får «Gregor Samsa fant seg selv i sengen forvandlet til et digert, uhyrlig kryp, da han en morgen våknet av urolige drømmer», er setningen fortsatt grammatisk korrekt, men nå mangler den punch. Ønsker vi å maksimere kraften i setningene våre, er det ofte effektivt å ta i bruk det lille syntaktiske trikset der vi plassere den viktigste delen helt til slutt.

 Bakgrunnsfoto av  Joshua Hoehne  via  Unsplash

Bakgrunnsfoto av Joshua Hoehne via Unsplash

Når jeg er på biblioteket eller i bokhandelen, hender det jeg plukker ned random bøker fra hylla bare for å lese de første setningene. En god åpning fanger bokas stemning, oser av originalitet og pirrer nysgjerrigheten vår til å lese videre. Men om de beste setningene er lange eller korte, er det ingen fasit på. Toni Morrison bruker gjennomsnittlig 5 ord på å pangstarte sine romaner. Vladimir Nabokov har en gjennomsnittslengde på 29 ord, og hans Lolita er dermed et hederlig unntak. Enda lenger er åpningen av J. D. Salingers klassiker The Catcher in the Rye, hvor bruker fortellerstemmen bruker 63 ord på å sette punktum. Likevel er ikke det så langt med tanke på hvor mye sitatet avdekker av den utilpasse, pratsomme, ungdomslig rebelske personligheten til hovedkarakteren. Jeg lar sitatet sette punktum for bloggens første innlegg:

"If you really want to hear about it, the first thing you’ll probably want to know is where I was born, and what my lousy childhood was like, and how my parents were occupied and all before they had me, and all that David Copperfield kind of crap, but I don’t feel like going into it, if you want to know the truth."
— J. D. Salinger, The Catcher in the Rye