Blade Runner: Boka versus filmene

Er boka alltid best? Eller holder det å se filmen?

Hvis du er sci-fi entusiast, forsvarer du antageligvis den originale Blade Runner med nebb og klør. Samtidig høstet oppfølgeren Blade Runner 2049 så mye ros fra verdens filmkritikere at det nesten ble litt tullete. Men hvordan gjør romanen det oppi alt dette mylderet? Kan det være at boka filmene er inspirert av, Do Androids Dream of Electric Sheep?, er enda bedre enn filmene?

 Stillbilde fra oppfølgeren  Blade Runner 2049 .

Stillbilde fra oppfølgeren Blade Runner 2049.

Blade Runner: originalen regissert av Ridley Scott

For de som ikke kjenner storyen, så er Rick Deckard en robothodejeger som fanger og «pensjonerer» (eufemisme for å drepe) farlige men ganske kule replicaer, som er roboter som ser ut som mennesker. Men en dag på jobb mens han jakter på en gjeng farlige Nexus-6 modeller, møter Deckard en bedårende kvinnelig replica som han ikke har så lyst til å skyte i hodet, og filmen er i gang.

Det jeg liker best med original er stemninga. Kulisser, kostymer, musikk, lyssetting, skuespill og det som på åttitallet var state of the art spesialeffekter veves sammen på en så gjennomført måte at vi blir sittende i sofaen og grue oss til fremtiden. Vi føler oss virkelig som en del av fremtidens dystopiske Los Angeles, der gatekokker og prostituerte krangler om albueplassen i den overfylte byen, samtidig som innbyggerne bombarderes av lysreklamer som frister med både Coca-Cola og en ny tilværelse «off-world». Manuset godt skrevet, med en klassisk spenningskurve som gradvis gjør oss investert i karakterene. At filmen bærer så tydelig preg av å være laget på 80-tallet, er sjarmerende, og det er ikke vanskelig å forstå at denne filmen er blitt en klassiker.

090b10ad9e72b33337c66f4ef2208896.jpg

Blade Runner 2049: oppfølgeren regissert av Denis Villeneuves
Å caste Ryan Gosling som replica var genialt. Goslings kalkulerende steinansikt og motvilje til å utstråle varme foran kameraet, gjør at han passer ypperlig som robot. Jeg tror ikke jeg har sett en bedre androide siden Arnold Schwarzenegger spilte i Terminator. Men dette er ikke det eneste som er bra med filmen, som er så påkostet og polert at den fremstår som tilnærmet teknisk feilfri. Scenografien er upåklagelig, og regissøren har virkelig gjort en god jobb med å gjenskape feelingen fra originalen. Gjensynet med Harrison Ford i hans nostalgiske Alene hjemme-fort i ørkenen, gir også det dystopiske universet en etterlengtet human touch.

 Please gi denne mannen et samuraisverd og start innspillingen av  Zatoichi 2049.

Please gi denne mannen et samuraisverd og start innspillingen av Zatoichi 2049.

Som i originalen, er det også mange spørsmål som blir liggende ubesvarte, men det er på dette punktet jeg mener filmen feilet. For i sin insistering på at plottet skal være så intrikat og grandiost, mister vi oversikten over hva vi følger med på. Plutselig dukker det opp en geriljahær av rebelske replicaer, men vi ennå ikke har fått vite skjebnen til den kimonokledde skurken Niander og hans forretningskonglomerat Wallace Corporation. Og hvor signifikant er dette mystiske replicabarnet? Kan liksom alle replicaer formere seg nå? I motsetning til originalen, føles oppfølgeren mer som å se et storslått filmatisk kunstverk, enn å bli fortalt en god historie. Det blir litt sånn, vi skjønner ikke helt hva som skjer — men det ser jævlig kult ut, da.

 Stillbilde fra filmen som Aftenpostens anmelder mente «burde hatt terningkast 7»

Stillbilde fra filmen som Aftenpostens anmelder mente «burde hatt terningkast 7»

Do Androids Dream of Electric Sheep?: romanen skrevet av Philip K. Dick
Når det kommer til sci-fi, er Philip K. Dick anerkjent som en av de store forfatterene innenfor sjangeren. Over et dusin filmer er basert på hans bøker, mest kjent da Blade Runner. Men film og bok har mange ulikheter, og etter å ha lest boka, synes jeg det blir mer riktig å si at filmene er inspirert av heller enn basert på romanen Do Androids Dream of Electric Sheep?.

Rick Deckard jobber fortsatt med å jakte ned replicaer, og en gjeng Nexus-6 modeller produsert av Tyrell corporation holder fortsatt på å finne på faenskap. Men der stopper også de viktigste likhetene. Mens filmene foregår i et regnfullt og upersonlig Los Angeles, utspiller romanen seg i et virkelig dystopi: Vi blir tatt med til en steril verden ødelagt av atomkrig, der alt er dekket av et radioaktivt støv som tvinger folk til å beskytte seg med masker hvis de ikke vil ende opp som gale «chicken heads». 

cd2f91a4b1b3d2f744e3d2101a37a109.jpg

Harrison Ford portretterer i filmen Deckard som en klassisk hardbarket detektiv, mens i romanen er han skrevet frem som en usympatisk, sutrete type. Deckards motivasjon for å pensjonere robotene er i boka rett og slett penger, som han drømmer om å bruke på en ekte geit, fordi han vet at en ekte geit vil gjøre ham og kona mer lykkelig enn den elektriske sauen de nå eier.

«I'd like to see you move up to the goat class, where I think you belong.»

Et av Deckards hovedproblemer i romanen er nemlig at han er ulykkelig gift med en kone som misbruker en følelsesmaskin som lar henne stille inn humøret sitt hver dag. Det å eie et sjeldent levende dyr utvikler seg til en besettelse. Deckards ønske om å ta vare på denne geita, tematiseres hva som er ekte og hva som er falskt, og hva som eventuelt er verdien av det ekte hvis man ikke kan skille det fra det falske. Denne diskusjonen overføres til replicaene Rick jakter på, som han begynner å bli i tvil om fortjener å bli pensjonert. Deckard begynner å utvikle følelser for særlig en kvinnelig replica ved navn Rachael («I like her; I could watch her the rest of my life. She has breasts that smile.»). Empatien han føler for denne replicaen blir sterkere enn den han føler for sin egen kone, noe som forståelig nok fører til en indre turbulens siden jobben hans er å avsløre og deretter skyte disse replicaene. Utover boka føres Deckard stadig nærmere en nihilistisk depresjon, mens vi lesere serveres stadig bedre sitater fra hans trøblete sinn:

Electric sheep quote.jpg

Empati er et gjentakende tema i romanen, og diskuteres også via Mercerism, som er fremtidens religion, der menneskene i fremtiden kobler seg sammen via et VR-system med «empathy boxes», for sammen å føle empati mens de er inne i hodet til Wilbur Mercer, en dude som er i en ørken og som får kastet steiner etter seg. Jepp, det er weird. Og det er på denne weirde måten at romanen er typisk for science fiction-sjangeren. Fokuset ligger nemlig ikke så mye på historien, som den ligger på de fantasifulle idéene om hvilke oppfinnelser og levemåter som kan dukke opp i fremtiden. Slik romantittelen også antyder, er boka mer filosofisk i sin natur enn de actiondrevne filmene. Ricks gryende usikkerhet om hva som er verdifullt, hva som er falskt, og hva som gjør ham lykkelig opptar vel så mange sider som jakten på robotene.

Er du hardcore fan av filmene, vil du også glede deg over å lære mer om hvordan teknologi som Voigt-Kampff testene fungerer, samtidig som noen elementer fra filmene, for eksempel ugla i Tyrell-bygningen, blir grundig forklart i boka. Mange av tankene til Deckard er også spennende. Romanens oppfinnelser er fantasifulle. Fremtiden den advarer mot, med dens følelsesstyrende maskiner og VR-religion, blir også nifs lesning i en nåtid hvor tilgangen til underholdning er tilnærmet ubegrenset, og hvor vi bruker stadig mer tid med hodet låst i en maskin. Men er boka bedre enn filmene?

 Stillbilde fra den visuelt smellvakre  Blade Runner 2049 .

Stillbilde fra den visuelt smellvakre Blade Runner 2049.

Filmene vinner
Det er store forskjeller mellom filmene og boka, og jeg synes det var en jævlig kul science fiction-roman å lese. Likevel liker jeg filmene best; originalen fra 1982 først og fremst, så den solide oppfølgeren fra 2017. Det som trekker ned romanen for min del, er at ganske rotete plott, og at Rick Deckard er skrevet frem som så viljeløs og usympatisk at jeg har vanskeligheter for å bry meg om han. Men romanen er god som science fiction, og dersom du virkelig er fan av filmene, vil du garantert finne glede i å bli bedre kjent med Blade Runner-universet gjennom boka.

Håkon Jarle Sveen