Nick Drake og Antonia Pozzi

Våren 2008 spredde sangene til Nick Drake seg fra iPod til iPod i vennegjengen min. Musikeren fikk mange nye lyttere på 2000-tallet, etter at sangen «Pink Moon» ble brukt i en Volkswagenreklame, og for ti år siden var det altså vår tur til å bli fengslet av de harmoniske arrangementene og den myndige, jazzaktige klangen i stemmen. Selv om sangtekstene ikke er så dystre i seg selv, synes jeg noen av sangene er fine på en måte som gjør at de glir over i å bli melankolske. Denne vakre og triste stemningen forsterkes ikke bare av stemmen til Drake, men også av den tragiske avslutningen livet hans fikk.

 Nick Drake i 1969, tittende ut av vinduet i det samme rommet vi finner igjen på albumcoveret til  Five Leaves Left .

Nick Drake i 1969, tittende ut av vinduet i det samme rommet vi finner igjen på albumcoveret til Five Leaves Left.

Drake fikk lite anerkjennelse for musikken sin mens han levde. Hans levetid var også altfor kort. Drake var sterkt plaget av psykisk sykdom, og døde av en overdose av antidepressiva da han var 26. Rettsmedisineren mente overdosen var selvforskyldt, mens venner og familie protesterte og insisterte på at det var en ulykke.

Når jeg lytter til musikken, klarer jeg ikke å la være å tenke på hvor umenneskelig ung musikeren var da han døde. Det at dødsfallet godt mulig var selvforskyldt, gjør situasjonen enda verre. Disse biografiske detaljene er ikke alltid i mente mens jeg lytter, men er heller aldri langt unna; de ulmer liksom i bakgrunnen, som en mørk og regntung bygesky hengende over en ellers lys piknik. Jeg synes det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva, men Drakes tragiske skjebne gjør noe med lytteopplevelsen. Kanskje det er det at selvmordet blir et vitnesbyrd på hvor sterkt denne mannen var plaget av sine lidelser. Mange kunstnere flørter med melankolske temaer på en måte som ikke alltid overbeviser oss, men når Nick Drake en sjelden gang synger om sin depresjon, går det ikke an å tvile på at temaet gikk sterkt innpå ham.

 Det er liten tvil om hva Drake mente med «black eyed dog»: metaforen er blitt brukt som bilde på depresjon i over to tusen år, først av den romerske dikteren Horace i 40 f.kr., og senere blant annet av dikteren Samuel Johnson og statsminister Winston Churchill. Bakgrunnsmaleri:  A pair of shoes , Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Det er liten tvil om hva Drake mente med «black eyed dog»: metaforen er blitt brukt som bilde på depresjon i over to tusen år, først av den romerske dikteren Horace i 40 f.kr., og senere blant annet av dikteren Samuel Johnson og statsminister Winston Churchill. Bakgrunnsmaleri: A pair of shoes, Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Mens jeg browset dikthylla på Tøyen bibliotek forrige uke, kom jeg tilfeldigvis over en publikasjon av en italiensk dikter jeg ikke hadde hørt om. Den vakkert innbundne diktsamlingen med to overlappende sirkler på bokomslaget, het Ved livets bredd, og var skrevet av dikteren Antonia Pozzi. Publikasjonen var fra 2017, men poesien var skrevet nesten hundre år før. Da jeg slo opp på første side, fant jeg dette diktet:

Antoni Pozzi Ved Livets Bredd Tore Holberg.jpg
I natt må ferskentrærne
ha snakket sammen og blitt enige
om å kle seg ut på fantasifullt vis,
for i morges dukket de opp bak hver en mur
og bruste med fjærene, 
lik småpiker som på en søndag
har pyntet de tynne flettene sine
med rosa bånd, vakre som sommerfugler.
             «Ferskentrærnes maskerade», Antonia Pozzi

Det er ikke et dikt som slår oss i bakken, men heller løfter oss opp, gjennom den fantasifulle munterheten spredt utover de åtte verselinjene. Samtidig ble jeg nysgjerrig på hva mer som fantes mellom permene. Diktene i samlingen er kronologisk ordnet etter når Pozzi skrev dem, og diktet over ble skrevet den 2. april 1929, da Pozzi bare var 17 år gammel. Med unntak av Arthur Rimbaud og hans Illuminasjoner, kan jeg ikke huske å ha lest noen dikter jeg synes har skrevet så fengende i en så ung alder. Språket er presist og Pozzi har ingen problemer med å mane frem klare, fargefulle bilder for oss lesere.

 Bakgrunnsmaleri:  Green Fields , Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Bakgrunnsmaleri: Green Fields, Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Men ung er ikke kun en flatterende beskrivelse for Pozzis tidlig utviklede kunstneriske evner, men også et tragisk stikkord for hennes skjebne. I likhet med Nick Drake, ble også Antonia Pozzi funnet død i den unge alderen av 26 år, liggende livløs på plenen utenfor klosteret i Chiaravalle en morgen , etter å ha tatt sitt eget liv med sovepiller. I likhet med Drake, mottok heller ikke Pozzi anerkjennelse for kunsten sin mens hun levde. Ikke et eneste av hennes 300 dikt ble publisert før hun tok livet sitt, og lite visste Pozzi at hun etter sin død ville bli hyllet som en av de virkelig originale stemmene i moderne italiensk litteratur; lite visste hun at hennes brev, dagbøker, dikt og bekjentskaper ville bli gransket i både bøker og doktoravhandlinger, mens hennes livshistorie ville bli gjenskapt som både dokumentar- og spillefilm. At mangelen på anerkjennelse trolig tynget henne, kan vi lese om i diktet «En skjebne»:

 Bakgrunnsmaleri:  Kirschbaum , Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Bakgrunnsmaleri: Kirschbaum, Vincent van Gogh (Wikimedia Commons) 

Poesien er vakker, variert og presis, og dersom disse korte utdragene fristet til videre lesning, anbefaler jeg å plukke opp samlingen Ved livets bredd. Det er en lesevennlig samling, som også passer godt for dem som vanligvis ikke leser poesi. Samlingen er gjendiktet av Tommy Watts, en prisbelønnet oversetter av italiensk til norsk, og inneholder også et flott 14-siders essay om Pozzi og hennes alt for korte liv. Leseopplevelsen blir heller ikke dårligere av å lytte til — og reflektere over likhetene mellom — livene, tekstene og stemningen vi finner i poesien hennes og i sangene til Nick Drake.